|
|
Det langsomme livet
Vi bør med større skepsis betrakte maktpersoner som skryter av at de aldri tviler, at de aldri venter med en beslutning. I det lange løp får vi andre ofte betale en høy pris for disse hastverkets profeter og det de steller i stand.
Henning Mankell
PLUTSELIG GÅR STRØMMEN. Det er kveld. Jeg sitter ved skrivebordet og arbeider. Lyset slokner samtidig med datamaskinen. Det blir helt mørkt. Høstmørkt. Skyene dekker månen. Alt er svart. Når lyset forsvinner, skjerpes automatisk andre sanser, framfor alt hørselen. Det er som på brøkdelen av et sekund å bli slynget tilbake i tida. Til en periode da man bare med stor anstrengelse kunne lese eller skrive om kveldene etter at sola var gått ned.
Jeg venter en stund, men innser at strømbruddet nok kommer til å vare lenge. Jeg sitter tilbake i mørket. Jeg vet at jeg har stearinlys, men jeg lar dem ligge. Mørket gir meg god tid til å tenke. Plutselig innser jeg at jeg lengter etter disse strømbruddene. Det er som det passer med min tiltakende lyst til å forvandle meg selv fra den nåværende geparden til den langsomme skilpadda.
LA MEG FORKLARE. Jeg har liksom de fleste andre i den vestlige verden levd med en stadig gnagende følelse av at "alt haster". Til tross for at vi gjennom vitenskapens enorme framskritt har kunnet øke den tida det er nok lys til å gjøre det vi ønsker. Tross all teknikk som har gjort alt så mye enklere (for en forfatter: det store spranget fra skrivemaskin til datamaskin!) - så er det som om vi hele tida opplever tilværelsen som en tilstand der vi "alltid er for seint ute". Vi har det alltid travelt. Når bussen er forsinket, står menneskene der og regner etter, mer eller mindre irritert, hvor "mye tid de mister" på denne ventingen.
PÅ DET AFRIKANSKE kontinentet, i hvert fall i storbyene der pulsen imiterer den vestlige livsformen, opplever mennesker samme travelhet som her. En av den vestlige verdens mest tvilsomme eksportprodukter på 1900-tallet har vært travelheten, stresset. Men om man forlater storbyene - både på det afrikanske kontinentet og i Europa - er det som om man passerer en slags omvendt lydmur. Alt går plutselig langsommere. Tida er som den er. Man kan verken forlenge eller forkorte den. Men man kan respektere den. Man kan benytte seg av den på en helt annet måte. Travelheten er en infeksjon som kan bli kronisk. Da er det bedre å stole på saktmodigheten og skilpaddas bevegelse.
 Derav min drøm. Jeg har løpt gjennom livet som andre i min generasjon. Jeg har levd med at travelheten stadig har økt i perioden fra 1950 til i dag. I denne tidsepoken har jeg tilbakelagt den største delen av mitt liv. Men jeg kjenner en intens lengsel etter å stige av ekspresstoget. Jeg vil sende min forkledning som gepard inn i skyggene og ikle meg skilpaddas kostyme. Jeg vil slippe å bli jaget av travelhetens demoner.
FOR Å TALE med Goethe vil jeg leve i takt med min inn- og utånding. Tross alt burde jeg ha rett til mange år ennå. De vil jeg tilbringe i skilpaddas rytme og tempo. Og jeg innbiller meg at jeg mot slutten, når alle konti skal gjøres opp, kommer til å innse at jeg fikk gjort like mye, og kanskje bedre, når jeg benyttet langsomheten som instrument. Mister vi tiltroen til det langsomme livet, vårt legitime behov for at saker og ting skal gå så sakte at vi ikke føler oss fortapt - er jeg redd for at vi mister en av grunnvollene i det som kalles sivilisert liv. Det er tilstrekkelig å betrakte den demokratiske prosessen som utgjør den ytre formen for den samfunnskontrakten vi har med hverandre.
MENNESKER KLAGER ofte over at de politiske prosessene går så usigelig sakte. Steget fra idé til handling kan også ofte med rette synes unødig lang. Skandaløst lang. Men samtidig ligger det en grunnleggende visdom i at viktige beslutninger ikke skal fattes for fort. Akkurat i dette tilfellet finner jeg en forskjell mellom den vestlige verden og det afrikanske kontinentet. Der har jeg i mange ulike kulturer møtt oppfatningen at "viktige beslutninger krever tid. Bare de dumme tror at det alltid er bra å treffe hurtige beslutninger". I dette fins naturligvis en viktig sannhet. Det ville være ødeleggende for demokratiet om våre parlamenter plutselig begynte å stifte lover i rasende fart. En ny og viktig lov kan og må drives fram med energi, fornuft - og forsiktighet. Dersom den langsomme modningsprosessen settes til side, er det mulig at loven blir tannløs eller direkte farlig. Demokratiet er et tregt politisk instrument. Men dette er også demokratiets styrke. Vi bør nok med større skepsis betrakte for eksempel de finansfolk og direktører som skryter av at de aldri tviler, at de aldri venter med en beslutning. I det lange løp får vi andre ofte betale en høy pris for disse hastverkets profeter og det de steller i stand.
NÅ NÅR JEG SITTER i mørket, føler jeg hvordan jeg langsomt er i ferd med å forvandles til ei skilpadde. Det er ingen Kafka-prosess. Tvert imot tenker jeg med en viss lettelse at jeg nå endelig er blitt et fornuftig menneske. I langsomhet og konsentrasjon skal jeg fortsette mitt arbeid. Og når strømmen går eller bussen ikke kommer, skal jeg ikke stå der og stampe opprørt og tenke at jeg mister tid. Jeg skal anvende den tida jeg har, og ikke la meg lure av den demonen som kalles utålmodighet, og som så lenge har dominert altfor store deler av mitt liv.
"Tida er som den er. Man kan verken forlenge eller forkorte den."
av Henning Mankell
Sto på trykk i Dagbladet, oktober 2003. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
| 
|
|
|
