|
|
To tider
Undertegnede er for tiden hjemmeværende. Og han har dermed mye mer å gjøre enn når han er i lønnet arbeid. Kanskje blir det ekstra mye av å ha tvillinger på to år som familiens sentrale attraksjon. Men uansett hvor mange eller hvor gamle: Det er nok å gjøre. De ytterst få (jeg vil tro min mor og noen andre) som måtte ha savnet mitt nærvær i denne spalte, har forklaringen her: Det er ikke mye plass til skriving i den nødvendige ro og mak.
Av Henrik Syse, forsker
Slikt er intet å klage over! Det er et privilegium å arbeide med barn; et privilegium å ha hjemmet som arbeidsplass for en stakket stund. Både min kone og jeg vet det: Vi burde gjøre det oftere.
Min sterkeste opplevelse av tiden som hjemme-pappa sto klart for meg da jeg så en TV-film nylig. Det var en episode av (den for øvrig utmerkede) science fiction-serien Voyager, der et besetningsmedlem havner på en planet der tiden går i et annet tempo. (Vennligst unnskyld min lavkulturelle inspirasjonskilde.) Mens tre år går der nede, har bare noen timer gått oppe på romskipet. Det blir to helt forskjellige tidsforståelser - en underlig kollisjon. Akkurat som i møtet mellom barnas tid og voksentiden.
For våre to-åringer er det så meget å utforske i denne verden. Men for meg skal ting helst gå raskt. Jeg skal vaske badet og brette vask, og få storesøstrene (tvillingenes store favoritter!) av gårde til piano og ballett, og svare på e-mailer, og forberede et foredrag, og helst få skrevet bittelitt på den boken som jo skal bli ferdig - eller kanskje skal jeg skrive noe for Aftenposten? Alt skal skje på kort tid - kvart over tolv, ti på halv to, og husk å møte opp ikke senere enn klokken syv…
De to små kan ikke klokken. De vet nok når de skal legge seg og når de skal spise, men det er så mye som skjer innimellom. Og det kan ta tid, mye tid. Hver dag har de noen vidunderlige timer i det som må være en av verdens beste barneparker - i Stensparken på Fagerborg - der tante Kari og tante Gro skaper trygghet og trivsel. Dit går vi hver dag. Og vi går hjem igjen. Det er kanskje to hundre meter å gå. Men for noen to hundre meter! Vet du alt som finnes der? Trær, blomster, kastanjer, gress, en fontene, trapper, pusekatt, gakk-gakker og pip-piper i skjønn forening. Hvert av fenomenene må studeres. De må snakkes om - gang på gang. Sanger må avsynges og regler gjentas. Og neser må tørkes, mens nypåsatte votter rives av.
Det andre livet, dette med tidsfristene, dette med e-mailene som må svares på, og det manuskriptet som bare må være ferdig til i morgen tidlig, synes så langt unna. Jeg har beveget meg fra én tidsforståelse til en helt annen. Også i barnas verden kan det være dårlig tid. Men da handler det om andre ting: Jeg må ha salami-skiven nå. Jeg må få tatt av parkdressen min nå. NÅ!!! Hører du, pappa? Når den operasjonen er utført - noe som i seg selv kan ta oseaner av tid - går imidlertid tiden igjen langsomt. Og det må den, for det er så mye å oppleve, så mye å lære, så mye å gråte for og heldigvis enda mer å le av.
Det snakkes i disse dager mye om utbrente mennesker med altfor mye å gjøre og ingen krefter igjen. For all del, å være sammen med småbarn er også krevende. Men det gir en helt annen tidsopplevelse enn voksen-hverdagen med sine mange krav. Og takk for det!
07-06-05 takker Henrik Syse for artikkelen. Den sto første gang på trykk i Aftenposten, ultimo oktober 2003
| 
|
|
|
