|
|
Kalenderen er åpnet
Julekalender er gøy. Sånn er det bare. Kraften i 24 uåpnede luker, eller små pakker, kan rett og slett ikke overvurderes.
Kathrine Aspaas, Kommentator i Aftenposten
Tenk på de hundretusener av små mennesker som i dag åpner den andre luken i adventskalenderen sin. Hvilket kraftverk det ville blitt, dersom vi kunne lagre fryd. Selv hang jeg opp stjernen lørdag ettermiddag, etter å ha vasket leiligheten. Som belønning. Den er av papp. Ganske stor. Hvit, med små stjerner som slipper ut lys. Den henger i kjøkkenvinduet. Da jeg sto på krakken og bakset med plastspiler og pappstjerne, kom jeg til å tenke på all den desembergleden jeg har kastet bort ved å være sosialt korrekt julelei. På de rislende følelsene av forventning jeg har tatt livet av i idiotiske forsøk på å være kul. Hvordan stearinlys, røkelse og mandariner er blitt fortrengt av voksenlivets blaserte råskap. Aldri mer. Jeg er stor jente nå. Kan boltre meg i kos akkurat når jeg vil. De fleste av oss blir faktisk store med tiden. Dessverre blir vi gjerne store og sutrete. Som for eksempel dette med julen. Det er ikke sant at første desember er for tidlig. Det er ikke sant at vi blir lei av julen før den har begynt. Julen er årets aller beste tid, og første desember er akkurat passe. Husker vi ikke det? Hvor vanskelig det var å sovne de kveldene det hang en fristende pakke på kalenderen? Fortsatt ligger det våkne unger i sengene sine, og gleder seg. Som små, levende kraftverk. Men vi klager. La gå at det er mye å gjøre. En fem, seks julebord, familiebesøk, pakkestyr og vasking. Klart det tar på. Klagingens røtter ligger likevel ikke her. Jeg tror vi er sure fordi vi har mistet gleden. Fornemmelsen av tapt barndom er så sterk i denne tiden at vi forsøker å kvele dem som gleder seg. Mange legger julegleden i fryseboksen, og savner den sårt og vondt. Men det er mulig å tine, og det kan gjøres slik: Vi kjøper pianist Bugge Wesseltofts juleplate "It's snowing on my piano" - tidenes aller vakreste - setter oss i varmt stearinlys, og gråter så fryseboksen revner. Vi vekker glemte drømmer, og renser gamle sår. Etterpå skaffer vi oss ny fryseboks, og fyller den med juleribbe, medisterkaker og iskrem. Vi kjøper stygge, rare nisselys og viser finger'n til trendnissene. Vi leier en amerikansk julefilm, og kaster filmpolitiet på dynga. Slik tar vi julen tilbake. Myk, rød og morsom.
Takk til Kathrine Aspaas, Kommentator i Aftenposten, for bruk av artikkelen
Aftenposten 2. desember 2003
| 
|
|
|
