|
|
Kjøpepress og julehandel
Det meldes om stor julehandel. Noen selger, mange kjøper. Det rapporteres om kjøpepress, rettet mot ungdommen. Fra presse, radio, TV får vi høre om tenåringer som månedlig handler for tusener, til sammen over det ganske land for hundrevis av millioner kroner.
Thomas Chr. Wyller, professor i statsvitenskap
Produsenter og forhandlere legger sine fangstredskaper ut der fisken er, reklamen agner dem. Slik frister de den ungdom som har kjøpekraften - og som lar seg friste til å bruke den.
Beskrivelsen er klar: ungdommen har pengene og ungdommen kjøper. Vurderingen kan jeg tiltre.
Årsaken er mindre klar. Den ligger neppe i julens oppbyggelige budskap, heller ikke i kjøpepress eller reklame. Slikt er bare utløsende årsaker, på overflaten. Dypere ned finnes et samfunns strukturer, dets produksjons- og markedssystem. Dypest stikker verdier og holdningsmønstre, slik de innpoder hos mange unge en materialistisk livsholdning, en individuell frihetsideologi i ironisk distanse fra moral, religion, etiske normer.
Ungdom faller for kjøpesenterets fristelser hvis livsinnhold ligger i å falle for dem. Det finnes unge mennesker - hvor mange? - uten identitet, uten forankrede nettverk, uten interesser, uten fasthet i holdninger. Klær, mobiltelefoner, lydproduserende apparatur: det er identitetsskapende gjenstander. Kjøpesentret er for dem noe mer enn en møteplass. Det er sosialt og mentalt konstituerende. Når alt er på flyt, hva er da mer nærliggende å si: jeg kjøper, altså er jeg!
For dette samfunns- og verdimønster er vi alle medansvarlige. Det representerer ett aspekt - ikke det eneste! - av et velferdssamfunn hvis opprinnelige idé så visst ikke var å tilby et folk en ødeleggende overflod av materielle goder. Den var å sikre alle borgere anstendige livsvilkår. Ikke - som i dag - å la noen fortsatt leve kummerlig mens andre mesker seg. Velferdsideologien har dertil feilet i sin grunnleggende idealisme: behovsdekning har intet naturlig endepunkt. For hvert materielt behov som møtes skapes to nye. Den som får én bil må ha en større, helst to. Har man en hytte ved sjøen, er neste skritt også én på fjellet. Én livsledsager er ikke tilstrekkelig; man må ha en ekstra på si. I det perspektiv er ungdommens kjøpemani velferdssamfunnets fallitterklæring.
Har vi motmidler å sette inn? Noen griper til det første halmstrå: en informasjonskampanje. Som om kjøpelyst bunner i manglende kunnskaper! Man griper til det neste: en holdningskampanje. Som om karakteregenskaper påvirkes av argumenter om ikke å kjøpe så mye! Man griper til det tredje: en moraliseringskampanje. I den tro at menneskelige identitetsfølelse formes av formaninger!
Hvem går i dybden? Og der problematiserer grunntrekk ved samfunnsstrukturen, markedsmekanismens dynamikk, produksjonens og forbrukets gjensidige avhengighet, den hele materielle underbygning under livsstilens overbygning med tilhørende ideologiske herligheter: hvem gjør vel det? Selvfølgelig kan man ikke forby reklame rettet mot ungdommen, heller ikke knesette forbud mot å produsere klær for dem utover det nødvendige. Det ville bety strukturelle endringer og inngrep i en markedsmekanisme hvis kjerne er kunder som velger fritt etter at de er blitt påvirket til å velge riktig. Den mekanisme vi alle er avhengig av, slik vi som marionetter danser etter andres taktstokk.
Overhodet å gripe inn - med forbud og påbud - i vårt produserende og selgende næringsliv, hvis virksomhet kommer oss alle til gode i form av arbeidsplasser, inntekter - og varetilbud? Hvem vil vel det? Bare noen få enstøinger som mener vi bør velge mellom materielle og ikkematerielle verdier som retningsdirigerende for våre liv. Men det er et motstrøms syn i dag.
Det finnes andre muligheter - for å motvirke en kulturell og psykologisk, økonomisk og sosial trend av den styrke «kjøpepresset» symboliserer. Holdninger kan påvirkes via eksempler, fra mennesker vi respekterer. Kanskje de unges foreldre? Men de er jo selv formet av sin tid, unge som også de engang har vært. Noen er selv fortsatt bare forbrukere; andre er kanskje mer påholdne, økonomisk; men er de derfor mer bevisste andre verdier? Som de kan la gå i arv?
Gjenstår da likevel bare en del kampanjemuligheter? Forsøke dem kan vi jo, hver for oss i våre nærmiljøer, våre organisasjoner, i ulike fora og organer. Kanskje det tross alt kan hjelpe litt?
Men «kjøpepresset» vedblir å være vårt eget produkt, kritikk av det bunner i maktesløshetens hykleri. Kvaliteten av det samfunn vi selv har skapt, kan bokføres i flere regnskaper; ett heter julesalgets markedsevangelium.
Vi har fått det som vi fortjener. Ungdommens holdninger har vi selv lagt til rette. Ibsen sa engang, etter å ha hånet Europas politiske såmannskunst: «Og så vented I endda, trygge i sind, en høst av den ædleste slags!» Og han la til: «Se nå spirer jeg sæd. Hvilket flammende skind! I undres, I véd verken ud eller inn, - thi der vokser stiletter for aks!»
Sådd har vi, lenge og for lengst. Juletid er innhøstingstid.
|
|
|
