|
|
There she blows
Gutta sitter med ørene på stilker. Musestille, tett sammen i to sofaer, Magnus, Adrian, Due, Sebba, Oskar og de andre unge menn i klasse 7B. Oskar og Eirik feirer fellesbursdag. 12 år. Og det er tid for å fortelle Historien.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Helt siden guttene var syv-åtte år, har et hovedpoeng i guttebursdagene hos oss vært Historien. De første årene var det Zorro-historier, om hvordan Zorro lurte bandittene så de fikk kaktuspigger i rumpa. Etter tre-fire historier var det egentlig tid for å tråkke på hverandres ballonger, men det var helt uinteressant. De ville høre flere, de ville sitte stille og tindre med øynene over underlige fortellinger om en meksikansk mann med sort kappe og et lynende sverd.
I fjor sto valget mellom å fylle bursdagstimene med film om Ace Ventura, pet detective, eller å høre på historier. "Hva handler de om i år?" lurte guttene. "I år handler de om en ung gutt som het Arn Magnusson", svarte jeg, og senket stemmen. "Om Arn som levde for nesten tusen år siden i Sverige, som mistet moren og faren sin og som ble oppdratt på et kloster, av en tempelridder. Om hvordan Arn lærte seg å ri den raskeste araberhesten og bruke begge hendene når han fektet, på en måte ingen noensinne hadde sett før. Og om at han måtte duellere med en mann som etterpå ble hetende Edmund Enehånd."
Hva vil dere - film eller historie?
Du har sikkert gjettet svaret for lengst. Glem Ace Ventura. La oss høre pappen til Oskar fortelle dramaet om Arn Magnusson, bygd på de eventyrlige romanene til Jan Guillou, men forkortet, dramatisert og diktet videre på, med både moral, oppdragelse, drama og lav stemme.
Og så, på bursdagen tirsdag i denne uka, for 12- åringer som etter hvert er interessert både i bassgitar og damer, et nytt valg: Å danne to lag og rulle inn en deltaker på hvert lag i dopapir til han ble mumie, eller historien om kaptein Ahab og the white whale?
Kjempelett.
"Kall meg Ismael", begynner jeg, og ber guttene lukke øynene og bli med til havneområdet i Nantucket, der eventyrere fra hele verden strømmet til for å bli med på hvalfangst. Dit Ismael kom da alle de andre skutene hadde seilt av sted, unntatt den ene, the Pequod, som hadde den frykteligste kaptein på noen hvalskute i historien. Jeg forteller om stillheten som senket seg på kneipene da de hørte underlige skritt på trebryggene utenfor, et dumpt dunk og så et smell, dunk, smell, dunk, smell.
"Så åpnet døren seg, og alle de stirret mot utgangen. Der så de et vansiret ansikt, og forklaringen på de underlige skrittene. De så kaptein Ahab. Med ett vanlig bein, og et bein av tre. Og så hvisket sidemannen forsiktig til Ismael: Det var Moby Dick som tok beinet hans."
Du kan høre en knappenål falle. Ingen skal spise godteri, ingen skal erte sidemannen, ingen vil lage dorullmumie. Det eneste gutta vil, er å vite om Ismael blir med på Ahabs skute, på den sinnsyke jakten etter hvalen med pukkelryggen, den hvite, morderiske hvalen som hadde tatt Ahabs ben og som svømte i Sørishavet med et titall harpuner i seg, uten at noen hvalfanger hadde fått tatt knekken på den.
Etterpå, når hele historien er ferdigfortalt og bare Ismael har overlevd, lever historien videre i guttas hjerner og hjerter. Det kommer oppfølgingsspørsmål, viktige ting må utdypes, om hapunerne som sto fremst i de små båtene når de var i nærheten av en hval, om gulldublonen som Ahab spikret opp på masten, til den første som så Moby Dick fra tønna, den første som kunne rope "there she blows!".
Det er herlig å være pappa og oppleve dette, at noe så gammeldags som en muntlig fortalt historie slår filmatiske special effects sønder og sammen fremdeles.
Det er dessuten et gedigent tankekors at dette gjøres, i hvert fall i Oskars liv, bare en gang i året. Oskar som da vi kom hjem fra ferie i sommer og skulle gjennom tollen på Gardermoen, pekte opp på det grønne skiltet og sa til meg: "Her skal vi gå pappa. Ingenting å fortelle". Det var en genuin feillesing, han skulle ikke være morsom, men i misforståelsen lå en sørgelig sannhet. Vi hadde vært lenge borte, og hadde for så vidt mye rart med oss hjem, men ikke en eneste ting å fortelle, ikke én historie å skrive hjem om, ikke et eneste eventyr å bringe videre til gutter med skinnende øyne i sofaen.
Det er mange historier i tolvårige gutters liv, det er trolldom og magi, det er ringers herrer, jediriddere og hemmelige agenter med lyddemper på pistolene. Men historiene er så ferdig fortalte, enten de kommer på dataskjermen, TV-skjermen eller gameboyen. Det er så lite å dikte videre på. Og når alt er ferdig fortalt, går vår evne til å fortelle selv - og dikte videre selv - gradvis i glemmeboken.
Det er sikkert ingen skjellsettende erkjennelse. Men det er interessant. Når du har sett ni småpubertale tolvåringer tindre i total tystnad i påvente av å høre "there she blows" fra tønna øverst i stormasten, er det synd og skam at vi gir dem det så sjelden. Det er synd for gutta, og minst like synd for pappaer og mammaer. For den som vet at han skal fortelle en historie, må komme på en. Må se seg rundt, tenke, huske og dikte. Den som aldri skal fortelle noe, behøver strengt tatt aldri oppdage noe heller.
Nystekt grandiosa, bløtkake med lys og en vidunderlig historie i sofaen burde stå på alle bursdagsmenyer. DVD og videomaskin burde til gjengjeld forbys akkurat da.
Artikkelen sto på trykk 6. desember 2003 i Vårt Land-spalten "Menn om mangt". Gjengitt med tillatelse
Vårt Land, 6. desember 2003
| 
|
|
|
