|
|
Kjøp lykken
Det kan synes som om synet på forbruk endrer seg. Nå kan vi i større grad si ja til forbrukets gleder uten dårlig samvittighet.
KATHRINE SKRETTING,
professor dr.art. Institutt for kunst- og medievitenskap
Vi kan bytte ut bilen og TV-en, kjøpe ny sykkel til Påsan og kunstløpsskøyter til Vesla, samt kjøkkenmaskin til mor. Det er blitt legitimt å handle varer og riktig kose seg med tingene sine.
Dette er nytt. Tradisjonelt skulle gode nordmenn og skikkelige folk være tilbakeholdne i forbruksspørsmål. Å dra på turer til shoppingsentre og fylle opp bilen var for ikke lenge siden litt, ja, harry. Å prange med eiendelene sine, å skryte av den nye bilen, kort sagt å være opptatt av ting, det var noe amerikanerne holdt på med, men de, stakkars, tilhører jo en ung nasjon uten noen egentlig kulturtradisjon. Vi nordmenn hører med blant Europas åndsmennesker. I europeernes forbruk har det ligget en dimensjon av skyld og av dårlig samvittighet. Kjøpesentrene er ikke arenaer for selvrealisering. Hos oss har varer og ting ikke blitt ansett som vesentlige ingredienser i realiseringen av det gode liv. I USA, derimot, er konsumpsjonen skyldfri. Der er det fullt ut tillatt å hengi seg til forbrukets gleder.
Men før jul sto også norske økonomer åpent fram og oppfordret til økt forbruk. Nærmest i solidaritet skulle vi oppsøke butikker og kjøpesentre og bare handle inn. Arbeidsplassene må trygges! Mange arbeidsplasser befinner seg nettopp innen handel, service og tjenesteyting. Vi forbrukere får gjøre jobben vår som forbrukere, og handle inn. Både i herværende spalte, Adresseavisens På sidelinjen, og i Morgenbladet sto kronikører fram og understreket at det lå mye omsorg og kjærlighet i julehandelen. Vi skal ikke la surpompene gi oss dårlig samvittighet over at tusenlapper forvandlet seg til pakker til våre nærmeste. Vi trenger ikke bry oss om kritiske spørsmål om behov. Trenger vi alle disse tingene? Gjør de oss lykkeligere? Rykker det gode livet nærmere, mens vi pendler mellom hjemmet og kjøpesenteret?
Filosofer og samfunnsforskere som har analysert forbrukssamfunnet, legger vekt på at når forbruk er blitt så viktig, er det blant annet fordi betydningen av forbruket har endret seg. Før kjøpte vi i større grad ting for å løse konkrete problemer. En vare skulle være nyttig i forhold til bestemte formål: Bil var praktisk for å komme seg til og fra jobb, få ungene i barnehagen og besøkte slektninger andre steder i landet. I vår tid er de symbolske dimensjonene ved forbruket blitt viktigere. Med bilen forteller vi om oss selv til omverdenen. Vi sier noe om hvor mye penger vi har, hvordan vi ønsker å framstå og hvordan andre skal se på oss. Eier vi en rusten Lada eller en blankpolert Porsche? En jeepaktig sak med firehjulstrekk, for dristige ekspedisjoner i villmarken, eller en traust og familiesikker Volvo? Vi produserer ikke så mye lenger, i våre samfunn. Folk lager ikke så mange ting med sine egne hender, ikke slik at både vi selv og andre kan se resultatene av vår produksjon. Ikke bare er produksjonsoppgavene blitt færre, men omsorgsoppgavene er også endret: Barnehagen tar seg av barna, pleiehjemmet av de gamle. Da blir det fort til at det er gjennom forbruket vi kan vise hverandre hvem vi er. Forbruket gir identitet. Varene er ikke lenger bare til stede for å fylle noen konkrete behov.
Postmoderne filosofer har funnet grunner til å feire denne utviklingen. Det er noe visst demokratisk ved den. Ved hjelp av varene iscenesetter du deg selv med den identiteten du vil. Sportsfantast på treningsstudioet om kvelden, yrkeskvinne i drakt med godt snitt om dagen, mor i fornuftige bobleklær til lek i snøen med barna søndag formiddag, etter et stunt som småsexy rype på byen lørdag kveld. Varene lar deg være den du vil være!
Kanskje er dette at forbruket medfører valgfrihet noe av bakgrunnen til at både økonomer, professorer og avisskribenter synes å være mer villige til å legge kritiske perspektiv på forbruk til side. Det er imidlertid fortsatt noen som holder motstandens fane høyt, og blant dem finner vi organisasjonen Fremtiden i våre hender og det internasjonale Adbusters-nettverket, som gjør narr av reklame og kritiserer forbruk i reklamens eget språk. Og det finnes fortsatt mer gammeldagse filosofer, som understreker at mennesket, når det danner seg selv, ikke kommer utenom å måtte ta stilling til hva som har moralsk verdi, hva som gir livet mening og hva som avkrever absolutt respekt. Den tiden vi lever i, forbrukskulturen med reklame, varer og moter og raskt skiftende trender, stimulerer ikke i nevneverdig grad til å arbeide med slike dype spørsmål. Men kanskje er det omkostninger forbundet med å skyve verdivurderingene under teppet. Forbruk kan også forstås i kompensatorisk lys, som en måte å dempe angst på.
Innlegg i Adresseavisa, 15. januar 2004
| 
|
|
|
