Etter å ha vært gjennom uhell og sykdom, høyt aktivitetsnivå i jobb og privat sammenheng samt turbulente og "ugreie" forhold på jobben i tillegg til eneansvaret for et barn i mange år pådro jeg meg en livsvarig sykdom som gjorde at det sa STOPP.

Da jeg i fjor våres var kommet på beina bestemte jeg meg for å ta 4 uker sammenhengende sommerferie uten program. Bortsett fra at jeg hadde satt meg fore å ta den årlige fjellturen en eller annen gang i løpet av de fire ukene, planla jeg ikke noe før samme dagen eller kvelden i forveien og sa klart i fra til mine omgivelser om dette.

Det er det lureste jeg har gjort!

Det ga meg ro og overskudd.

Min konklusjon er: Jo mindre planlegging og krav til deg selv, desto bedre liv.

Tiltak:
- Færre planlagte aktiviteter på ettermiddags/kveldstid
- Flere lange sommerferier uten planlagte aktiviteter

mvh
"En som er kommet ganske bra ut av tidsklemma"

Jeg lever et hektisk liv med jobb, mann og 3 barn. For å overleve hverdagen har min mann og jeg fordelt arbeidsoppgaver og har en streng organisering av hverdagen. For en tid tilbake oppdaget jeg hvor marginalt vi lever. Med minstemann i barnehage ble vi stadig eksponert for viruser i alle varianter og fasonger og det var jeg som sliten mor som ble hyppigst syk. To høster på rad ble jeg slått ut av influensaer og omgangsyker. Jeg synes jeg krabbet meg på jobb syk og dårlig nesten hele høsten. Ungene syntes at jeg alltid var sur.

En sommer bestemte jeg meg for å forebygge den onde sirkelen jeg havnet i hver høst. Jeg skaffet meg en liten bærbar radio, gode sko og behagelige klær og begynt å gå til jobb. Jeg fant ut at med rask gange tok det 40 minutter å gå, bare 10 minutter lenger enn om jeg skulle ta bussen. I tillegg til at jeg sparte penger på å gå, fikk jeg trening og ikke minst tid for meg selv. I tillegg oppdaget jeg hvor deilig det var å være ute tidlig om morningen før alle andre. Det ga en egen ro. Uansett om det var sludd og regn eller nydelig soloppgang nøt jeg det å være ute.

Etter hvert oppdaget jeg at denne tiden for meg selv ble helt nødvendig for at jeg skulle kunne overleve hverdagen. Jeg fikk rett og slett mer overskudd, ble bedre humør, ble i bedre form og unngikk alle influensaer og omgangsyker. Jeg ble mer opplagt på jobb og bedre humør hjemme. De 40 minuttene om morningen har gitt meg tiden tilbake.

Nina

Hei på en mandag!

Hadde bare lyst til å fortelle om litt av det vi i min familie har gjort for å ta tilbake litt tid.

Etter å ha hatt et stort kombinasjonsrom ( stue/tv-rom /kjøkken) har vi delt av dette rommet med en vegg, ergo har tv'en fått et eget lite rom med en dør som kan lukkes.

Følgen er at stereoanlegget og cd-spilleren blir brukt mye mer, vi snakker sammen mer, vi er blitt mer bevisst på hvilke programmer vi ser, og fått en helt annen livskvalitet.

Mengden av det vi får inn av uinterressante TV-programmer har blitt vesentlig redusert.

Råd: Fjern TV'en fra det ordinære oppholdsrommet hvis mulig!

Hilsen Astrid. :)

Siden dere oppfordrer til både de små og store historiene fra hverdagen om å ta tiden tilbake, her er min bittelille:

Jeg har sluttet å trykke på en knapp!
I begynnelsen ga det meg betraktelig høyere blodtrykk, men jeg har bitt tennene sammen, øvet og trenet og nå går det bra. dette er oppskriften:
Når du går inn i en heis, trykk på etasjeknappen. that's it.
Det betyr at du IKKE rører denne knappen etterpå:

| > < |

Denne lukk døren-knappen er en luring! Den:
a) inviterer deg til å spare tid (og ærlig talt: hvor mye tid kan man spare?)
b) innbiller deg at du kan komme fortere opp i etasjene (og det medfører ikke riktighet)
c) fordi dørene likevel ikke går igjen på et nanosekund blir du irritert og trykker fort og sint på knappen mange ganger (= gjør deg kraftstresset)

Ikke gjør det! Ta tida tilbake! Len deg inn mot heisveggen og nyt noen sekunders avbrekk i hverdagen.

beste hilsen
anne christine

Vi har aldri vært i tidsklemma! Dette innser jeg plutselig nå når vi tenker på å kjøpe hus. For tidsklemma er vel på sett og vis i utgangspunktet pengeklemma.

Da vi fikk barn, flyttet vi på landet til et sommerhus. Kaldt på beina, fyrer med ved, langt til jobben - men billig. Mannen min sluttet å jobbe fordi han ville være sammen med barna, og endte opp med å være hjemmeværende i 9 år. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært dersom vi begge skulle jobbet fullt i disse årene! Når jeg ser på våre tre trygge, lykkelige gutter som har fått masse voksenkontakt i oppveksten sin, vet jeg at vi valgte riktig. Selv om disse årene for oss voksne ikke bare har vært en dans på roser. Nå begynner barna å bli større, og vi kan jobbe mer. Og jeg ser at vi har lyst til å jobbe, gleder oss! Samtidig som vi kan være glade for å ha gitt barna en oppvekst med tid. Det finnes ingen bedre investering !

Hilsen Tone

Hei, jeg fikk lyst å fortelle "min historie" da jeg leste siste nytt fra dere - hvor dere spør etter historier fra oss som har foretatt noe å "vinne tiden tilbake".

Jeg flyttet fra "kjære" Norge oktober 2002, hvor "kjas & mas" stod på hverdagsmenyen. Jeg flyttet til Hellas - for å "vinne tiden tilbake". Tid var et særdeles VIKTIG argument, og motiv når jeg evaluerte situasjonen som oppstod i det jeg fikk jobbtilbud i utlandet.

Jeg husker ikke direkte NÅR jeg "tapte min tid"! Det blir som...JEG SKAL BARE DITT, skal bare datt, og "jeg kan vel gjøre det" etc....Man fyller opp almanakken, booker inn hver eneste dag med ulike gjøremål - til hvilken gevinst/til hvilket formål.....? Er det kvalitetstid, er det lønnsomt - ok, penger "strømmer inn" fra arbeids- og oppdragsgivere, men er det noen som takker deg for innsatsen?

Jeg ble mer økonomisk velstående, men ble jeg lykkeligere? Jeg så stadig mindre til familie og venner. Verden ble snevret inn og konsentret rundt ett område - jobb!!

Vår/sommer 2002:
Min (arbeids)situasjon i Norge; full stilling som hovedtrener for håndball på Norges Toppidrettsgymnas (8.året), trener for NTG/Stabæk elitelag kvinner, og trener for jenter/gutter 17 år i Njård håndball. Jobben som trener i Njård hadde jeg hatt i 9 år, og i årene før jeg begynte som trener i Stabæk hadde jeg ansvaret for gutter 17/19 år i Haslum/Helset. Så min total situasjon mtp forbruk av tid hadde vært nogenlunde lik de siste årene. I tillegg var jeg regionallandslagstrener for junior-damer i Østfold, og instruktør i håndballforbundet (slik at, hvis det oppstod en frihelg - kunne den lett fylles med kurs/seminar el....)

Et tilbakeblikk i dagboka for høsten 2001 viser at den var fylt med avtaler/gjøremål alle dager fra 1.agust til 24.desember (med unntak av 19.november, puhhh......)
Og i følge planer for høsten 2002 det så ut til å fortone seg akkurat likedan.

Det var da jeg ble oppringt (juli 2002) av Manager for håndball-landslagene i Hellas. Det greske forbundet kom med forespørsel om jeg vil bli trener for kvinnelandslaget. Grunnen var jeg hadde holdt seminar i trenerforeningen i Hellas, juni 2001.

HMMMM......flytte fra Norge, det var et vanskelig valg.........men nettopp dette jobbtilbudet fikk meg til å sette perspektiv på ting i livet mitt.
Hva er vesentlig i livet, hva er får jeg "ut" av livet slik jeg lever nå?.

Jeg hadde leilighet, bil, god økonomi, reiste masse-i jobben, men familie og venner (eller meg selv) hadde jeg liten tid til!!!
Et slikt jobbtilbud hadde selvsagt mange aspekter: karrieremuligheter, bo i utlandet, godt og varmt klima, lære ny kultur/nytt språk etc. Men jobben kunne ikke matche den total-innkommst jeg hadde i Norge. Etter å ha rådført meg med familie og nære venner (nå måtte jeg ta kontakt!!) bestemte jeg meg for å takke ja, og flyttet til Hellas. Her var "tid" et viktig argument. En vurdering av situasjon med jobb i Hellas ga meg en mulighet for mer tid til meg selv, ikke kun til jobb.

Jobben som landslagstrener medfører periodisk jobbing - samlinger, kamper. Utenom samlinger er det observering av spillere i klubbtrening- og kamp. Men først og fremst gir jobben muligheter for fritid, og annen type fritid enn den jeg hadde i Norge. Dvs. det å kunne disponere tiden fritt i flere dager på rad, og ikke kun i et "timesperspektiv" (som i Norge).
Dette ga meg et syn på velferd som var på vei til å bli visket ut i Norge. Fritid var blitt et fremmed begrep i min situasjon hjemme. Jeg hadde ikke hatt særlig mye fritid de siste 3-4 årene.
At livet er "langsommere" i Hellas er nok ingen stor nyhet, grekere vet å sette pris på den tid de har. De er MYE bedre til å leve i "nuèt" enn oss nordmenn. Jeg føler å ha (gjenopp)lært litt av meningen med livet i Hellas. Det å verdsette tiden vi har nu, og ikke tiden som måtte komme.

Etter å bosatt meg i Hellas har jeg fått gjenopprettet kontakt med venner jeg aldri tok meg tid til mens jeg bodde i Norge, pga jobb.........!!! Har faktisk også hatt besøk fra noen av de i Hellas-kjempe hyggelig samvær! Videre har jeg nå en jobb som gjør at jeg kan reise og være hjemme i Norge 2-3 uker av gangen - det gir mulighet for en mer avstressende samtid. Venner og bekjente spør stadig vekk om hvordan det er å bo i Hellas. Jeg svarer at det er som å bo i Norge; vi spiser, sover og går på jobb i Hellas også, men vi har en ting som vi har mstet i Norge, nemlig tiden. Vi har tid - tid til hverandre. Tid til å "leve idag - ikke imorgen"

Vennlig hilsen "en som håper tiden vender tilbake til Norge"
Da vender jeg også tilbake!!

Svein A.

Å tiden tilbake er bare et herlig motto.

Først litt om meg selv:
47 år, gift, tre barn og bor på Østlandet.

Dette gjør jeg mye i sommerhalvåret:

Jeg står opp mellom kl. 0600 og 0630. Da setter jeg i gang med å bake etter en rask dusj. Baking, særlig gjærbakst, er sjelebot! Det dufter godt, smaker godt og tar litt tid som kan kombinere med lesing. Når man holder på med dette er det ikke noe særlig merabeid å bake opp en del. Da all gjærbakst smaker best fersk, er det bare å ringe på til naboene og levere brød og kringler. Når man så ser de lykkelige ansiktene kl. 1000 om morgenen på lørdag og søndag er livet virkelig verd å leve! Dessuten: Hjemmebakt brød hjelper mot alle slags plager som depresjoner, kjærlightessorg, frustrasjoner, stress og mye mye mer. Har du aldri ptøvd å fylle huset med duften av hjemmebakt brød eller kringle og se barn og konemor stå opp med et strålende ansikt har du godt glipp av noe stort i livet.

Selsvskryt? Neida! jeg gjør det mye for min egen del. Å gjøre andre glad er bare vidunderlig!

Lykke til!
Hilsen fra Thor Kr.

Hei !
Jeg vil gjerne fortelle om en forandring som jeg har gjort i livet mitt. For 4 år siden søkte jeg om et halvt års permisjon uten lønn for å reise med min mor til Spania.

Jeg var veldig sliten på den tiden og trengte et avbrekk. Siden har jeg fått innvilget 3 måneders permisjon uten lønn pr. år for å kunne gjøre andre ting. For tiden gjør jeg det slik at jeg tar 2 måneder om vinteren i Spania sammen med min mor og en måned ekstra ferie her hjemme om sommeren. Ellers jobber jeg 80 prosent stilling.

Etter at jeg begynte med dette har jeg fått et nytt liv, synes jeg. Jeg har tid nok og mye mer overskudd. Jeg føler meg ikke lenger så fastlåst, men vet at jeg kan gjøre andre ting. Jeg er veldig glad for at min arbeidsgiver har forstått viktigheten av dette og støttet meg i mitt valg.
Glad hilsen fra en med mindre penger enn før, men mer mye mer glede.

Mona

Hei dere!
Har med stor inntresse lest igjennom det arbeide dere driver med. Jeg er en mann 63 år gammel,og har en alsidig erfaring i arbeidslivet (har også møtt veggen). Det er det nok ikke en enkel løsning på, alle dem som ikke er i harmoni med sitt indre jeg i forhold til familie, venner og arbeide.
Dette må det arbeides med. Det vil glede meg og delta i dette arbeidet.

Med vennlig hilsen
Erling