07-06-05 - Diagnose utbrent

PER FUGELLI: Jeg samler på et ubehag, en fornemmelse av at samfunnet holder på å bli for strengt, for rent, for kresent. Jeg har en illevarslende følelse av at folkesjelen nå vil for mye og tåler for lite, at vi er på vei inn i et utopisk prosjekt som vil gjøre menneskene til engler og jorden til himmel – her og nå – og derfor brenner oss ut.

Et rosa slør ligger over Oslo, en tidlig morgen i februar. Skyene former seg lekent i mange ulike formasjoner, og trass i de 8 kuldegradene får jeg en følelse av vår og varselet om at lyset er tilbake hos oss. Øynene er forbausende våkne for å være klokka åtte om morgenen. Mange mennesker beveger seg mot byen, mens jeg går i motsatt retning.

Tekst og foto: Elisabet Molander, 07-06-05 redaksjonen

Dagens ferd går til konferansen "Utbrenthet. Kan ramme din organisasjon - er du beredt?", en konferanse som har lokket ca. 100 personer til å bruke en hel dag til å se på denne komplekse, moderne og aktuelle problemstilling. Noen hevder at de er lei av å høre om utbrenthet, at det bare er et moteord, men her kan vi henvise til de kloke ordene i invitasjonen til konferansen: "Hvis du fortsatt tror utbrenthet er en motediagnose, så vil denne dagen forandre ditt syn. Utbrenthet er et internasjonalt anerkjent og akseptert begrep som benyttes til å forklare en type sykefravær som forventes å ha en eksplosiv økning."

Arrangør av konferansen er Caritas - et ledende selskap innen forebygging og behandling av utbrenthet. I salen sitter personaldirektør fra privat og offentlig virksomhet, folk som jobber med inkluderende arbeidsliv, personer som har opplevd utbrenthet på kroppen, og så 07-06-05. Og på scenen dukker det i løpet av dagen opp en rekke dyktige, erfarne og kloke mennesker som alle på hver sin måte betrakter utbrenthet utifra ulike synsvinkler. Susanne Brannebo, som fikk diagnosen utmattningsdepresjon høsten 2001, Per Fugelli med samfunnsperspektivet på vår helse og Atle Roness og Stig Berge Matthiesen som er anerkjente fagpersoner innen området utbrenthet.

Brannebos levende og troverdige beskrivelse av hvordan hun selv gikk ned for telling, ble en viktig og helt avgjørende plattform for konferansedagen. Hennes historie ble et referansepunkt for de andre innleggene. Samtidig minnet hennes ord om at dette kunne også ha skjedd meg. Det mest slående var kanskje Brennebos beskrivelse av fornektelsen av å være på vei mot stupet. Trass i klare symptomer som søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, mageproblemer, nakkesperre, glemskhet, hodepine nektet hun kategorisk at det var noe som feilet henne.

- Som alt annet her i livet mitt, kan jeg da også fikse dette. Jeg trenger bare mer søvn, som hun sa. Gjennom hennes beskrivelse ble alle tidligere leste artikler om dette temaet, enda mer forståelig. Hennes konklusjon om hvordan hun kom ut av denne litt låste situasjonen er ganske klar. - Å vende oppmerksomheten mot mitt indre, og følge mine innerste ønsker, var en viktig erkjennelse i den kaotiske situasjonen jeg befant meg i. Det var den som ga meg styrken til å etter hvert kunne gjøre det gjør her i dag; å stå her og fortelle videre om mine erfaringer til dere. Utbrenthet handler om enkeltindivider. Samfunnet og bedriftene er som de er; endringene må skje i det enkelte menneske. Man må tenke på hvilke valg man gjør, og bli bevisst på hva man bruker tiden til, sier Susanne Brannebo.

Brannebos innlegg ble fulgt opp av overlege og professor Atle Roness ved Psykiatrisk klinikk på Haukeland sykehus og Stig Berge Matthiesen, psykolog og førsteamanuensis i organisasjonspsykologi ved Universitetet i Bergen. De presenterte en god dokumentasjon av 15 års forskning på temaet, og ga dermed et godt innblikk i årsaks-sammenhenger i forhold til utbrenthet, symptomer, reaksjonsmønster og også behandling av denne typen lidelse. Utbrenthet ble i denne sammenheng særlig knyttet opp til arbeids-situasjonen, og berørte i liten grad hele sammenhengen som et menneske befinner seg i. Det er her det foreløpig eksisterer mest data og forskning.

Hvorfor er egentlig temaet utbrenthet viktig? Det er blant annet fordi det er helt avgjørende å få bukt med et altfor høyt sykefravær i Norge. Stadig flere mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker. Nyere tall anslår at dette gjelder svimlende 600 000. Vi må derfor ruste opp vår kompetanse, både på arbeidsplasser, hos legestanden og hos enkeltmennesket selv. Men vel så viktig er det vel å gripe fatt i dette temaet for å se på hva slags samfunn vi er i ferd med å utvikle, og hva slags helse vi forventer at vi skal ha.

- Hva i samfunnet er det som har gjort oss syke? Er det rett og slett en drøm om det perfekte liv, uten lidelse, sykdom, skader, ulykker? Er det vår higen etter noe som blir aldri blir godt nok som gjør oss ulykkelige og syke. Uttalelsen kommer fra Per Fugelli, professor i samfunnsmedisin, en mann med klare og kloke meninger om hva som skaper helse i dagens samfunn. Han har skrevet boka 0-visjonen, og vi sakser med glede fra boka: "Frihet er helsekilde nummer én. Men friheten er nå truet av 0-visjonen: Forsøket på å skape en himmel på jorden, et liv uten risiko og sykdom, et samfunn uten fare og terror. De medisinske ekspertene har designet Den Norske Helsetrøyen som alle må ha på. Men den gir mange gnagsår. "

Per Fugelli satte utbrenthet inn i et litt større perspektiv, og det forbauset ikke så veldig at han mente at denne plagen og lidelsen er en av alle våre måter å sykeliggjøre oss som mennesker. - Lykken og god helse blir lagt så langt borte. Det blir liksom aldri godt nok. 0-visjonen vil for mye, og vi blir så trøtte, så trøtte. Mennesket vil for mye, og det er som en usynlig og streng hånd som krever bedre og bedre. Dette er jo helt paradoksalt når man tenker på at vi lever på et sølvfat, rent velferdsmessig. Vi i Norge har fått et liv som få andre i hele verden, og likevel blir det aldri godt nok.

I salen satt folk og nikket, og for mange falt nok en god del brikker på plass under Fugellis innlegg. Han hadde t.o.m. medisinen på dette uføret vi har havnet opp i: Vi mennesker trenger: mening i livet, verdighet, fellesskap, frihet, fred og ro. For menneskene er et merkelig vesen, som vil det ene, men gjør det andre. Vi er et produkt av dagens samfunn, men likevel med en til dels manglende kontroll over hvilken retning vi styrer over liv. Og kanskje var det den viktigste oppfordringen fra Fugelli; folk må ta kontrollen over helsa si, tiden sin og selvtilliten over å styre sitt eget liv. - Kanskje er det ikke så galt med litt perfeksjonisme i livet, men det er doseringen på alt vi gjør som blir feil. Det blir så mye av alt, og det må vi kunne kontrollere bedre. Kort oppsummert som én av tilskuerne sa: Gi mer faen, slapp av mer, og det som skjer, det skjer. Oue sera, sera.

LES OGSÅ:
0-VISJONEN – et syn som brenner mennesker ut
Utbrent, men på vei tilbake
Ung, sliten og lurt. Debatt om "tidsklemmen" i Aftenposten.

12. februar 2004