07-06-05 - Løp og kjøp?

Løp og kjøp?
Rett før jul gjorde finansministeren det han kunne for å få folk til å la kredittkortene gløde. Folk flest hadde mer fornuft og sprang ikke så fort som finansministeren ønsket.

Kristin Halvorsen, SV

Kristin Halvorsen Foto: SV

Nå kommer rapportene om banker som låner ungdom 100 prosent av kjøpesummen til sin første bolig og at boligmarkedet som dirrer på et nytt, høyt nivå. Det skal ikke så store renteendringen til før de ikke klarer sine nye forpliktelser. Samtidig drar en ny generasjon småbarnsforeldre opp debatten om tidsklemma og slitet med å tilpasse seg sjøl og småbarn til et arbeidsmarked der det er en sjokkerende krise hvis en toåring blir feberhet og snørrete og må tilbringe en dag hjemme sammen med pappa. Hallo! Denne uka toppet det seg med Worldwatch Institutes siste rapport om verdens miljøtilstand. De setter fingeren på det faktum at vi blir rikere, fetere, men dessverre ikke lykkeligere. Rapporten etterlyser verdidebatt.

I den rike vesten forbruker er vi 12 prosent av verdens innbyggere og vi står for 60 prosent av verdens forbruk. Det private forbruket har økt kraftig for de fleste av oss, men følelsen av tilfredshet og lykke akselererer ikke. En tredjedel av verdens befolkning bor i Sør-Asia og sør for Sahara – de står for under 4 prosent av verdens forbruk. Vi vet det er umulig for dem å komme opp på vårt forbruk – og hvis de gjorde det ville kloden kollapse. Den enkle biten er å bli enige om at fattige må få bedret sine levekår. Den vanskelige er å få rike, fete mennesker i vesten til å redusere sitt forbruk for å kunne oppnå det.

Gjennom hele 90-tallet og så langt i et nytt år tusen har det private forbruket i Norge økt kraftig på bekostning av det offentlige. Det er ikke naturgitte forhold vi snakker om. Det er høyrepolitikk! Det er en bevisst og ønsket politikk. Resultatene ser vi: De gruppene som har god råd fra før har materielt sett fått det enda bedre. Bare fjerningen av skatt på utbytte sendte 1,7 milliarder kroner rett i lomma på de som tjener mest i Norge. Nå planlegger regjeringen de siste skattelettene som de har lovt velgerne i denne stortingsperioden – det står 12 milliarder igjen av løftene på 31.

I Norge er det rundt 30.000 fattige barn. De lever selvsagt i overflod i forhold til de aller fleste barn i verden. Et vårt rike land betyr ikke nyfattigdommen at unger er sultne eller at vi ikke har råd til elementære vaksiner. Men 70.000 barn opplever hver eneste uke at de ikke kan delta på fritidsaktiviteter som vennene deres er med på fordi de ikke har råd. Jo mer forbruket øker for flertallet – jo tyngre blir det å ikke kunne være med. Regjeringas liste over små og store kutt på grupper som fra før av har dårlig råd er lang og smålig: De har kuttet i bostøtten for fattige barnefamilier, de har strammet inn på arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede og de har gitt arbeidsløse dårligere vilkår.

En grunnleggende debatt om hva vi skal gjøre med stress, mas, misnøye, utbrenthet og forbruksvekst, krever at vi fordeler så rettferdig som vi kan. En heftig debatt der høytlønte og travle mennesker sukker høylytt i avisene om hvor vanskelig livet er – er om mulig enda tyngre enn å ha dårlig råd for de som er fattige. De har verken tilgang til forbruksveksten eller det arbeidsmarkedet som sliter ut mange, men som utelukker dem. Det må ligge rettferdig fordeling og solidaritet i bånn.

Hva kan vi så få til? Jordens tilstand for 2004 beskriver ikke bare elendigheten. De foreslår veier ut:

Bruke offentlige innkjøp til å etterspørre og dermed øke markedet for miljøriktige produkter

Gjennomføre en grønn skattereform

Pålegge bedrifter å ta gamle produkter i retur

Satse på produkter som varer lenger.

Alt dette er kjente forslag for SV. Men selv vi må nok legge oss mer i selen for å få oppmerksomhet og oppslutning om dem: De miljømessig riktige og det er forslag som skaper arbeidsplasser.

I mars legger Bondevik-regjeringen fram sitt forslag til nytt skattesystem. Det vil si; i denne sammenheng er det fristende å si at det er Foss-regjeringen som legger fram forslaget, for det vil være Høyres finansminister som har hatt det avgjørende ordet – denne gangen også. Det betyr at for oss som er opptatt av fordeling og miljø, er det neppe noe å glede seg til. Dette er en anledning vi kunne brukt, hvis venstresiden sto sammen, og KrF sto på sitt. Bondevik er dypt bekymret for fattigdom i Norge, men det har så langt ikke ført til annet enn almisser til de ”verdig trengende”. Dagens regjering retter ikke opp en millimeter av de økende forskjellene her til lands, men er tvert i mot med på å sementere et mønster hvor de som er rike blir stadig rikere mens noen blir hengende stadig lenger etter. Slike grunnleggende trekk i samfunnsutviklingen kan bare rettes opp med dyptgripende reformer, og skattesystemet er det verktøyet som kunne blitt brukt til å skape et mer rettferdig samfunn. Det vil ikke skje så lenge vi har en regjering som har ”løp og kjøp” som sin visjon. Det vil først skje når de partiene som er tuftet på ideen om rettferdig fordeling får flertall. Inntil videre er det en mager trøst i å vite at de rike som blir rikere ikke blir lykkeligere av det...

Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 14. februar 2004