|
|
Vi har alle bruk for klostre!
Det moderne arbeidslivet har satt fleksibiliteten i høysetet og plassert formannen inne i oss selv. Arbeidsforsker Tian Sørhaug er nettopp kommet tilbake fra et sabbatsår i England og er ikke i tvil: Vi trenger klostre - steder hvor vi kan gjøre andre ting eller ingenting.
Arbeidsforsker Tian Sørhaug i samtale med Jon B. Nysæther
flux.no
Hvorfor er fleksibilitet blitt så viktig i arbeidslivet?
Det henger sammen med ganske store endringer i produksjonsformer og arbeidsprosesser. I dag handler mye produksjon ikke først og fremst om materielle goder, men om å skape mening, identitet, kunnskap og konsepter. Mange produkter er rett og slett prosesser, og krever en helt annen form for organisering enn den vi forbinder med mer "klassiske" industrielle former. Noen kaller det "den lette økonomien" fordi mange av de nye produktene ikke veier noe. I forrige århundre sank faktisk den samlete vekten av den vestlige verdens produksjon! De beste eksemplene på dette finner vi i finans- og underholdningsbransjene. Disse bransjene produserer tjenester som lett kan digitaliseres og som derfor kan spres i et globalt marked. Når det gjelder hvordan dette påvirker arbeidsprosesser, pleier jeg ofte å si det slik: Før var det om å gjøre å være "on time", i dagens arbeidsliv gjelder det å være "on line". Før jobbet man 8 timer om dagen og ferdig med det. Den moderne arbeider selger ikke sin tid, men en form for kvalitet. Når produktene blir mer sammensatte, kan ikke arbeidstakerne lenger være ensidig spesialiserte, men må engasjere seg i å framskaffe en totalitet. Denne formen for arbeidsliv stiller store krav til personlig ytelse. Dette er igjen med på å deregulere og av-standardisere arbeidslivet. Arbeidet blir "limt" til deg som person. Arbeid er ikke lenger en klart avgrenset rolle, og det er vanskelig å vite når noe er "nok". Når du har jobbet nok, når noe er bra nok, når du har solgt nok osv.
Ingen gullklokke
Er denne fleksibiliteten noe som arbeidstakerne selv ønsker, eller er det noe som blir presset på dem fra et profitthungrig næringsliv?
Både og. I Norge har vi en høyt kvalifisert arbeidsstokk som stiller krav til hva arbeid skal være. Vi ønsker ikke å kjede oss på jobb, selv om et kjedelig arbeid ofte kan være knyttet til trygghet. Dagens unge arbeidstakere er ikke så opptatt av å være i samme bedrift i 20 år og få gullklokka. Men vi ser også at ordninger som fleksibel arbeidstid og ytelsesbasert lønn filtrerer nedover i arbeidslivet uten at tilsvarende fordeler følger med på lasset. Da kan fleksibiliteten slå ut i økt utrygghet. Et eksempel på at fleksibiliteten har nådd ned til bånn av økonomien er de såkalte "call-sentrene". Her kan arbeidet være ensidig, rutinisert og kontrollert, samtidig som arbeidsvilkårene er ytelsesorienterte og utrygge.
Fleksibilitet gir også økt frihet. Er mer frihet på arbeidsplassen blitt ledsaget av en tilsvarende økning i kontroll?
Enhver ny frihet medfører på sett og vis en ny form for kontroll eller tvang. På slutten av 1800-tallet hadde vi den klassiske arbeidsformannen, som ofte kunne være en tyrann. Hans jobb var å sørge for at ganske udisiplinerte arbeidere utførte oppgavene sine. Han ansatte dem, lærte dem opp og hadde et selvstendig faglig og økonomisk ansvar. Så kom ford'ismen og samlebåndslogikken - Chaplins "Modern Times" er fremdeles det beste kunstneriske uttrykket for disse arbeidsforholdene - hvor arbeidsoppgavene var standardisert og hvor arbeidsformannen gikk rundt og passet på at arbeiderne ikke røkte i arbeidstiden eller gikk for ofte på do. I dag har forskjellige former for internkontroll overtatt. Det operative leddet er blitt pålagt å kontrollere seg selv og dokumentere dette, fx gjennom kvalitetssikring og målstyring. En kan godt si at formannen i dag har flyttet inn i den enkelte arbeidstaker. Dette har selvfølgelig både positive og negative sider. Man nyter en stor grad av frihet, men resultatkravene kan være strenge. Det fører til at man må diskutere en del vanskelige ting med seg selv, blant annet hvor mye man skal jobbe. Marx så for øvrig på industrisamfunnet som en fristilling av arbeideren, et fremskritt i forhold til tidligere tiders føydalisme og slaveri. Men samtidig innebærer fristillingen ifølge Marx en ny form for tvang: Industriarbeideren er tvunget til å være fri, fri til å selge sin tid. I dag er vi ikke først og fremst tvunget til å selge vår tid, men heller til å selge oss selv, til å selge ytelse. Heri ligger også en form for tvang, dette er noe vi ikke kan beskytte oss mot. Eller rettere sagt; vi er overlatt til å beskytte oss selv mot oss selv. I den nye økonomien er enhver dømt til å skape og vurdere seg selv.
Invadert av jobben
Fremtidsforskere har lansert OFF-tendensen, som er fremtidens nei til et samfunn som er "always online". Er dette et tegn på at arbeidstakerne nå ønsker å gjenvinne mer kontroll over sitt eget liv?
Gudmund Hernes har sagt at arbeidslivet ikke er et sted og en tid, men en tilstand. Med e-post og mobiltelefon er det utrolig enkelt å gjøre seg tilgjengelig, og mobilen er så liten og lett at vi ikke lenger har noen unnskyldning. Den nye teknologien har utvilsomt gitt oss stor frihet, blant annet i forhold til hvor vi skal jobbe fra. Problemet er at det ikke finnes noen allmenne regimer for å kontrollere at dette ikke tar overhånd - det er lett å bli invadert av jobben. Derfor kan slike ting som OFF være en løsning, spesielt hvis man får med seg flere på å lage et "stille rom" i en virtuell verden.
Du kom nettopp tilbake fra et sabbatsår i England. Har dette fungert som et "stille rom" for deg?
Ja, men det var mye vanskeligere å rive seg løs fra jobben i Norge denne gangen enn sist jeg hadde sabbatsår, nettopp fordi jeg var så mye mer tilgjengelig. Dette med sabbatsår er et gode som stort sett finnes i akademiske miljøer, men jeg tror vi alle har bruk for "klostre", steder hvor vi kan gjøre helt andre ting og sette hverdagen i parentes.
Selv har jeg vært på endel såkalte strategisamlinger, hvor man i utgangspunktet skal diskutere strategi men hvor det sosiale aspektet spiller en vel så viktig rolle. Dette er vel også en form for kloster?
Jo, men jeg synes det blir galt å satse på klostre utelukkende som en bivirkning av en strategiprosess. Hvis en slik praksis blir for gjennomsiktig, mister den troverdighet og kan uthule både klosteret og strategiprosessen.
Dot-kollaps
Richard Sennett, som har skrevet boken "Det fleksible mennesket", er svært kritisk til hvordan det fleksible arbeidslivet virker inn på personligheten. Han hevder blant annet at det framelsker en ekstrem form for individualisme.
Jeg tror at mennesker i bunn og grunn er mer moralsk robuste enn Sennett forutsetter. Noen er naturligvis mer opportunistiske enn andre og vil alltid være det. Samtidig tror jeg at vi alle har et iboende sosialt behov som gjør det vanskelig å neglisjere fellesskapet. Vi ser også at mange bedrifter er svært opptatt av å skape fellesskap mellom de ansatte. Arbeidslivet er i det hele tatt veldig på søk etter det kollektive. Vi har fått teknologi og arbeidsformer som gjør det vanskelig å finne felles referanser for hva det vil si å være i arbeid, for å ha beskyttelse og utviklingsmuligheter i en arbeidssituasjon. På 90-tallet snakket jeg med folk i IT-bransjen om organisering, om fordelene ved å ha kollektive ansettelsesvilkår istedenfor bare å ha kontrakt med enkeltpersoner. Den gangen møtte jeg bare hoderysting. Nå begynner selv finansnæringen, som ofte er avantgarde i slike spørsmål, å bli opptatt av organisering og tryggere arbeidsplasser.
Er dette noe som først og fremst har endret seg etter at dotcom-boblen sprakk?
Jeg tror mange som gikk med i dotcom-kollapsen oppdaget at de plutselig stod alene uten et solidarisk fellesskap. Det var ingen formann å klage til, ingen tillitsvalgte som kunne tale ens sak. De hadde levd i en verden hvor alt vokste inn i himmelen, hvor det eneste som gjaldt var hvor god du var, eller mer presist: hvor god noen trodde at du var. Plutselig var de avmektige. Hvis de trodde at det gikk oppover fordi de selv var så gode, hva skulle de da tro når det gikk bratt nedover? Nå er det neppe slik at folk legger skylden på seg selv for at dotcom-bølgen sprakk. Det å miste jobben kan være fatalt for selvtilliten, men empiriske undersøkelser viser også at det er mindre traumatiserende å bli sagt opp når flere ryker samtidig. Dessuten er den moderne, fleksible arbeideren flinkere enn fx industriarbeideren til å konstruere sin egen totalitet. Det er "lov" å skifte beite og dermed skape seg selv på ny i arbeidslivet.
For mye ledelse
Hvordan ser du for deg utviklingen videre? Er det fleksible mennesket kommet for å bli?
Jeg tror utviklingen vil fortsette i retning av et mer pluralistisk og heterogent arbeidsliv. Vi vil selvfølgelig fremdeles ha industriarbeid, men det vil bli mer ytelsesorientert, og fleksibiliseringen vil bre seg stadig lenger nedover mot "gølvet". For en tid tilbake gjorde jeg en studie av Jordan-bedriften, hvor de hadde gått over til å produsere små serier av tannbørster tilpasset kundenes stadig skiftende behov. Dette betød at produksjonsmaskinene måtte omstilles ofte, med alt det innebar av flerferdighet og fleksibilitet hos arbeiderne. Også i omsorgsyrker tror jeg at kunden vil rykke stadig nærmere, at tjenestene vil bli mer fleksible og følge enkeltbrukernes ønsker fremfor fx kommunale regler og normer. Faren er at fleksibiliteten vil spre seg til områder hvor den ikke har noe å gjøre, og at noen blir påført fleksibilitetens tvang men ikke dens muligheter. Av og til spekulerer jeg dessuten på om de store kravene til fleksibilitet fører til en overproduksjon av ledelse. Ledelse blir et utilfredsstillende substitutt for struktur, og lederne og deres virkelighet får for stor makt i forhold til kolleger og fag når beslutninger skal tas.
Slik som for ved eksempel invasjonen av Irak?
Ja. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld er et typisk eksempel på en leder som er skolert i en "just in time" og "lean and mean"-filosofi. Han vil gjerne bruke så små styrker som mulig. Det viste seg at han hadde rett når det gjaldt selve invasjonen. Det han la for lite vekt på, som de fagmilitære vet, er at det er forskjell på å ta et område og å holde det. Men det var på en måte ikke hans ansvar - han bare "gjorde det som måtte til" for å nå sitt avgrensede mål. Her ser vi hvordan er tilpasset ledelsen eller makten og dens mål, mens andre former for kunnskap og erfaring blir spilt ut.
jin"idex.no
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fraFlux
| 
|
|
|
