|
|
Rundebord om tidsklemma
VEL TILBAKE I EN NY ARBEIDSUKE kunne 07-06-05 innta regjeringskontorene! Barne- og familieminister Laila Dåvøy inviterte nemlig denne uke en rekke sentrale parter til rundebordskonferanse om tidsklemma.
07-06-05 redaksjonen
Formålet med rundebordskonferansen var å diskutere den pressede situasjonen mange barnefamilier er i. Ønsket var en åpen debatt om de samfunnsmessige rammebetingelsene og den enkeltes frihet og ansvar for å prioritere. Barne- og familieministeren ønsket en bred tilnærming, og hadde invitert
representanter fra NHO og LO, media, forskning, likestillingsombudet, politikken og praktikerne.
Som en av fire innledere, fant prosjektleder Elisabet Molander det på sin plass, å invitere til en bred og åpen debatt om helt grunnleggende spørsmål: Hvordan har et slikt problem som tidsklemma dukket opp? Hvorfor har vi endt opp slik?
For, som 07-06-05 mener, tidsklemma er bare et symptom på noe større og mer komplekst, og vi må ikke bare kurere symptomene. Vi er nødt til å ta en debatt, for den er helt grunnleggende for at man skal lykkes i å finne gode løsninger. Uten denne debatten kan det lett bare bli en overflatebehandling.
Vi har i mange år snakket en del om naturens tålegrense, men er det ikke nå vel så viktig å sette fokus på menneskets tålegrense? Det er ikke noen tvil om at dagens samfunn produserer syke mennesker, med skyhøye tall for sykefravær. Vi har laget oss et samfunn som tapper oss for energi, både fordi det settes så store krav til oss, men også fordi vi setter store krav til oss selv. Senest forrige uke så vi igjen en ny undersøkelse som konkluderte med at tretthet er den største helseplage for folk i arbeidslivet. Og enda verre: det er en sammenheng hva folk opplever i arbeidslivet, og i livet ellers. Når følelsen av at ting kan mestres, at det har mening og man føler at man er delaktig og en del av sammenhengen, kan man klare det meste. Når dette rakner, rammer det både helsa, kjærligheten og arbeidslivet. Finn Skårderud uttalte under "Syke dager" at det ikke er alt vi skal gjøre som brenner oss ut, men mangelen på trygghet og forutsigbarhet.
På rundebordskonferansen fremhevet 07-06-05 følgende:
Tidsklemma og tidsjaget bør gjøres til et tverrfaglig tema. Temaet kan uten vanskeligheter kobles til flere politikkarenaer, som f. eks skole, modernisering, næring, og helse. Barne- og familiedepartementet bør ikke stå alene om å fremme denne diskusjonen, man bør ha flere departementer og andre aktører inn på arenaen som ser med et bredere blikk på dette. Tids- og effektiviseringsjaget får konsekvenser for helsa, det sosiale og også for miljøet, og da bør alle perspektiver inn i debatten. Tidsklemma bør bli noe mer enn et likestillingsspørsmål og en diskusjon om fedrekvoter, tidskonto og barnehagedekning.
I en debatt om tidsklemma må man vel så mye legge vekt på enkeltindividenes valg, og ansvar. Alle må ta et lite oppgjør med seg selv, og gjøre noen viktige valg underveis. Det er ikke mulig å fikse absolutt alt i perioden fra ca. 25-40 år, både i arbeidslivet og hjemmet. Man må gjøre noen valg, og vi trenger inspirasjon fra andre for å greie å ta disse valgene. Derfor - vi trenger en debatt som pirker borti disse problemstillingene, og som tvinger oss til å ta litt mer stilling til temaet, og gjøre noe konkret med det. Denne debatten skal vi ha uten å løfte pekefingrer og uten å presentere de riktige løsningene.
La oss få fram alle de gode eksemplene på bedrifter, enkeltmennesker og organisasjoner som faktisk har gjort noe helt konkret på dette feltet. Vi trenger noen rollemodeller til inspirasjon!
15. oktober 2004
| 
|
|
|
