|
|
Øyeblikk i januar
En mann sitter helt alene på isen. Beina godt plantet i snøen, nakken krumbøyd og blikket rettet mot hullet som han akkurat har laget. En stille dis siver over vannet og sikksakk-sporene i snøen lager et flott mønster i den helt ferske snøen.
07-06-05 redaksjonen
En eldre mann sklir sakte gjennom landskapet på ski, i de nye sporene som er noen timer gamle. Han beveger seg mot solen, mot skyggene - snart er en tur over. En fin tur. Det er som det skal være, en dag i desember.
Det er 2. juledag. Folk samles igjen etter at ribbe og pinnekjøtt er fortært og julegavene overlevert. Men denne juledagen er annerledes. Julestemningen er brått forsvunnet, og vi bærer bilder på netthinnen som er umulig å bli kvitt, selv om landskapet rundt oss viser seg fram fra sitt vakreste. Vi snakker om flodbølgen, om uforståelige tragedier, barn som dør, vann som flommer inn over landsbyene og ødelegger hele samfunn. Vi snakker om mennesker som vi kjenner, som er eller kanskje er på ferie i Thailand, om de som egentlig skulle ha dratt, men som gjorde om på planene. Vi holder litt ekstra hardt rundt hverandre når vi sitter i sofaen på kveldene og får siste nytt.
Hvor lenge vil vi bære med oss disse bildene av hva som skjedde i Asia? Når begynner andre og mindre viktige nyheter å oppta oss? Selvsagt vil vi ikke glemme, men vi vil om ikke lenge vende tilbake til hverdagen. Og det er helt naturlig. Men la oss ta oppfordringen til Hilde Lundgaard i Aftenposten på alvor. "Vi vil tilbake til hverdagen. Men kanskje kan vi ta med oss noe av hudløsheten og ydmykheten som har preget oss disse dagene. Kanskje kan til og med mandagene da jobb, hverdag og trivialiteter hoper seg opp, ha plass for takknemlighet. Over alt det vi har som ikke er tatt fra oss". (Aftenposten 4.1.05).
På alle hold nå mobiliserer folk så godt de kan. Da snakker vi ikke bare om millionene som strømmer inn på konto eller legges i bøssene. Folk er kreative som aldri før, i rekordfart. Artistene samles og lager konserter og plater, innsamlingsaksjoner arrangeres på alle TV-kanaler, barn selger lekene sine, fotball-lag spiller vennskapskamper og går med bøsser, vaktselskap tilbyr gratis tjenester, advokater gir bort en dags fortjeneste, også dét til inntekt for ofrene. Rekordmange melder seg til frivillig tjeneste for å gjøre en jobb i de kriserammede områdene. Alle vil hjelpe til. Det er så åpenbart at vi må. Aldri har vel resten av verden vært så nær oss som nå. Aldri før har vi følt så sterkt at vi er en del av en større verden. Og at vi trengs.
Vi kan hvis vi vil - det er helt tydelig. Og hva om vi nå fortsetter på denne bølgen og virkelig holder liv i handlekraften? Kan vi beholde litt av årvåkenheten og engasjementet for det som skjer langt der borte, også her hjemme? I desemberutgaven av Øyeblikket ga vi dere en utfordring om å gjøre 2005 til et handlekraftig 07-06-05 år. Om å ta skjeen i egen hånd og gjøre noen forandringer, til beste for deg selv og for andre. Vi gikk til og med så langt til å gi dere en 7-punktsliste - som en slags igangsetter. Vi fikk mange hyggelig responser på dette brevet, fra folk som hadde sansen for dette og ville bidra, være med. Andre hadde kommentarer på hva som virkelig er kilde til forandring:
"Men JEG tror, det aller viktigste som skal til for å få til små og større forandringer - er at vi setter oss ned og gjør absolutt ingenting av og til. At vi lar hverdagens opplevelser og oppgaver og alt som skjer, få lov til å synke inn. Når jeg gjør det, ser jeg plutselig hva som betyr mer enn annet, og det er som regel bitte små opplevelser og øyeblikk. Da ser jeg lettere hva som er viktig å gjøre og hva som IKKE er så viktig å gjøre. Og da kommer det "snikende" inn i meg/frem for meg, det og de jeg er glad i. Det kan også by på ubehagelige overraskelser, for jeg kan bli overmannet av såre og vonde følelser også. Men de ER jo der. Så de må få lov til å være der de også. Ellers kommer jeg ikke inn til gleden. Og så er det så deilig å oppleve at det går an å skifte fra sorg til glede på sekunder og at begge deler har sin plass, side om side, og behøver ikke fortrenge hverandre.
DA husker jeg plutselig naboen som forsiktig ymtet om hjelp, en slektning som indirekte ba om noe, ser barna som på sine "rare" måter ber om oppmerksomhet og nærhet, osv. osv. Som jeg i mitt hverdagsstress etter å få gjort det jeg må (!?) bare "overså" og skjøv unna, eller sa nei til. Og da ser jeg plutselig at det ER jo plass til en liten "omvei" i hverdagen min for å hjelpe noen, være til stede for noen. Det ER jo ikke så vanskelig likevel. Det finnes faktisk flere andre ting jeg IKKE er nødt til å gjøre, egentlig." (Kristin Skåre i e-post til 07-06-05)
På onsdag stoppet vi opp i tre minutter. Til ære og til minne om ofrene. Stillheten tvinger oss til å tenke oss om. Kanskje skal vi gjøre dette litt oftere.
Varm nyttårshilsen fra 07-06-05
Noen
- veier gjemmer seg.
Jeg våkner en morgen og finner ikke veien.
Hvor er du, veien min? tenker jeg.
Har du gått din vei, Vei?
Pip pip, roper veien - her er jeg! Men du må gå en
annen vei for å finne meg!
Men her er jo ingen andre veier, roper jeg - bare skog..!
Du må lete litt bedre - jeg er ikke langt borte!
Men alt jeg leter finner jeg den ikke - bare stubber
og gress og trestammer.
Så jeg må nok stå i ro i dag, da.
Som et annet tre.
Arild Nyquist
Øyeblikket - et brev fra 07-06-05
Riddervoldsgate 2
Postboks 2730 Solli
0204 Oslo
Telefon: 24 11 12 14/15
Redaksjon: Elisabet Molander og Kristin Westby
Foto: Elisabet Molander og Kristin Westby. Det skal innhentes tillatelse for videre bruk.
7. januar 2005
| 
|
|
|
