|
|
Den nasjonale uhøflighet
Utenlandsreiser kan være både nyttige og instruktive. Da ser man plutselig "det norske" i interessante perspektiver. Ikke minst vår økende mangel på grunnleggende høflighet.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Jeg har nettopp vært i utlandet, på det som så vakkert heter "en tjenestereise ". Den brakte meg først til Costa Rica, så til Lima i Peru og til slutt til Buenos Aires i Argentina. Det sterkeste inntrykket gjorde verken den costa ricanske naturskjønnhet, den peruanske kulturen eller arkitekturen i Argentinas hovedstad. Nei, mest slående var den vennligheten og hjelpsomheten jeg møtte overalt.
Forskjellen mellom januartåke i Norge og sommersol i Latin-Amerika, bleknet i forhold til forskjellene i menneskelig framferd.
Dette skriver jeg ikke fordi jeg konsekvent nedvurderer norsk kultur, kvalitet og væremåte. Tvert i mot, jeg anser meg for å være over gjennomsnittet patriotisk, og hører ikke til blant dem som konsekvent synes Norge er et dumt og trangsynt pottit-land. Jeg er faktisk helt i nærheten av å ELSKE den norske folkesjela - men en tidligere rotfestet kvalitet i oss er i ferd med å gå tapt: Den alminnelige folkeskikk.
Jeg så det så tydelig, fordi jeg er blitt en av de verste selv. Og tror jeg vet hva brutaliseringen skyldes.
Når jeg kjører bil, er jeg bestandig amper. Jeg tuter som en parisisk drosjesjåfør, hytter med neven, peker megetsigende med pekefingeren mot tinningen hvis jeg havner bak en stakkar som holder fartsgrensen, eller for ikke å snakke om stopper for en bil fra venstre, enda stakkaren selv hadde forkjørsrett. Jeg HÆLER det ganske enkelt ikke! Jeg har ikke tid til sånt. Jeg skal frem, og det fort, og sinker bør utryddes fra jordens overflate. Aller verst er det ved bomstasjonene rundt Oslo. Kommer jeg bak en utenbysbil som ikke har de 20 kronene klare - og ikke evner å kaste dem på i fart - er jeg etter ti sekunder klar for å gå ut av bilen og anbefale umiddelbar innleggelse for den som fomler.
Jeg er et mareritt i enhver kø, enten det er foran en billettluke, en kioskdisk eller i kassa på Kiwi. Må jeg virkelig vente her i 30 sekunder? Er det ikke MIN tur snart? Hva ER det folk surrer med?
Når jeg ringer 1881 opplysningen, og det gjør jeg tre ganger daglig, er jeg klar for en regelrett utskjelling hvis damen i den andre enden ikke finner nummeret med én eneste gang. Jeg spør om de er tunghørte, eller bare har tungt for det sånn i sin alminnelighet. Og kommer ikke kofferten min først, aller først, på bagasjebåndet på Gardermoen, tar jeg det som noe bortimot en personlig fornærmelse og vurderer å ringe flyplass-sjefen hjem privat for å be ham stramme opp folka sine.
I Costa Rica tok det meg tre dager (av de fire jeg var der) å akseptere at folk holder seg innenfor fartsgrensene, og til og med slipper inn bilister som kommer fra høyre. Da jeg sjekket inn på hotellet, måtte jeg ta meg sammen for ikke å øse eder over resepsjonisten, som brukte 45 sekunder på å finne navnet mitt i datamaskinen. I Lima holdt jeg på å gå berserk da det ikke var en tralle til meg i transithallen. Ikke en tralle, til selveste meg, jeg som er norsk og har full filofax!
Men etter en tid registrerer man at vi er noen få, noen svært få mennesker, som i alle disse landene stresser oss opp til de store høyder og skaper uro rundt oss, høster undrende blikk og dårlig stemning gjennom vår måte å oppføre oss på. Stort sett var det meg selv, en annen skandinav og et knippe amerikanske turister som sto for alt rabalderet.
Den latin-amerikanske ro, vennlighet og smilende væremåte sto i vakker kontrast til vårt grelle, vestlige stressnivå. Og da handlet det ikke "mañana" eller "siesta" eller all den dovenskap vi industrialiserte verdensherrer tiltror folk som heter Juan eller Esteban. Nei, det handlet om en utålmodighet grensende til galskap.
Den omseggripende, nasjonale og vestlige uhøfligheten har to årsaker, så vidt jeg har klart å finne ut. For det første: Vi tror vi ER noe. Vi tror vi er bedre enn DEM. Viktigere enn dem. At vårt ærende, om det så bare er å leie et badehåndkle til stranden, er så uendelig mye mer PRESSERENDE enn alle andres. Vi er ikke lenger famlende, spørrende mennesker i det store utland, vi er fra selveste NORGE, så vik unna, det haster med oss.
For det andre: Vi har lagt oss til et alminnelig stressnivå som er så høyt at det er livstruende, om ikke for oss selv, så i hvert fall for alle som kommer i vår vei. Vi har ikke tid til å vente i to minutter, ikke på noe. Vi har ikke ro til å spørre på vennlig vis og til å lytte til svaret. Vi vil ha leveranse, brennkvikt, her og nå, eller aller helst, før vi kom så langt som til å bestille.
Etter en ukes tid på tur falt jeg langsomt til en slags ro, og observerte meg selv, det vil si andre vestlige gjester (særlig amerikanere) og hvordan de oppførte seg. Jeg hadde til og med stunder til overs, så jeg fikk med meg lokalbefolkningens reaksjoner på de kjeftesmellende stresserne, hvordan de anstrengte seg for å bevare høfligheten, hvordan de ristet forsiktig på hodet når en mann fra Texas hadde skreket i fistel av raseri fordi også han måtte fylle ut immigrasjonskortet ved passkontrollen i Buenos Aires; han som var fra selveste Amerika, som var important, som var on holiday og som så vidt unngikk å fike til kona si da hun strevde med å få kofferten opp på rullebåndet for inspeksjon i tollen.
Come on! skrek han, med et fjes illrødt av blodtrykk og frustrasjoner, come on for Christ's sake!
Vi er på god vei til å bli sånn, vi tidligere så saktmodige nordmenn, som kanskje var unnselige og nølende, men i hvert fall ikke storforlangende og fus i alt. Vi er på vei til å bli en nasjon av uhøflige, ufordragelige mennesker, både mot hverandre og mot folk fra andre land.
Vi må lære oss de gamle dyder om igjen, midt i petroleumsfondet vårt. Puste med magen. Vente på tur. Takke for maten. Høre etter når folk snakker til oss, og svare som folk tilbake.
Et nasjonalt løft verdig 100-årsjubileet for Unionsoppløsningen, spør du meg. Det kan komme til å ta litt tid. Men det er faktisk litt av vitsen.
Vårt Land, 05.02.2005
| 
|
|
|
