07-06-05 - Oppussing til forfall

"Min generasjon er antakelig den mest materielt velstående som verden noen gang har sett. Hvorfor ser da hjemmene til så mange av mine bekjente ut som krysninger mellom steinaldergrotter og deponier for renholdsetaten?"

Akkurat som mennesker uten barn er de største ekspertene på barneoppdragelse, har jeg blitt en ekstremt penetrerende analysator av fjernsynstilbudet nå som jeg ikke lenger har TV. Dette har gjort meg til en prinsipiell tilhenger av både Big Brother og Temptation Island. Men endelig har virkelighetsfjernsynet gått så langt at selv jeg er blitt sjokkert. Jeg snakker selvfølgelig om oppussings-programmene.

Min teori, og dette sier jeg ikke som et retorisk poeng, men fordi dette faktisk er min teori, er at jo mer man pusser opp, jo verre har man det. Noen har det ille før de begynner å pusse opp, og trenger å skjule sin fortvilelse over tilværelsens svimlende, kullsvarte meningsløshet. Andre starter med de beste intensjoner, men vil i løpet av oppussingen slynges ut i den dypeste depresjon og, ikke så rent sjelden, i samlivsbrudd.

Min generasjon er antakelig den mest materielt velstående som verden noen gang har sett. Hvorfor ser da hjemmene til så mange av mine bekjente ut som krysninger mellom steinaldergrotter og deponier for renholdsetaten? Svaret er alltid det samme: Oppussingen. På grunn av en lite bearbeidet drøm om at boligen skal bli marginalt bedre og noe mer moderne, bor venner av meg i årevis med glava tytende ut av sprekker, skjøteledninger hengende fra taket, alle eiendeler i pappkasser i kjelleren og en vag eim av maling som setter seg i alle klær og også i maten.

Å gjøre denne sykdommen hos moderne mennesker til fjernsynsunderholdning, det må være toppen av kynisme.

Det kan hende jeg projiserer her, fordi mine egne oppussingserfaringer er såpass lite heldige. Jeg leier et kontor i et kontorfellesskap i byen, og der brukte vi enorme mengder penger og arbeidskraft på å kvitte oss med de svært så lite appetittlige vegg-til-veggteppene. Resultatet var at vi fikk et nydelig, skinnende tregulv. For å feire oppgraderingen holdt vi en fest en fredagskveld i lokalene, og dit kom også et geni i stiletthæler. Ingen av oss husker lenger hvem hun kan ha vært, men det gilde tregulvet er nå ødelagt for alltid, og helt umulig å få vasket rent.

Statistisk sett har jeg kanskje førti år igjen å leve, de ti siste av dem med temmelig medioker helse. Og dette er det optimistiske scenariet! Å bruke en vesentlig del av denne gjenværende tiden på å bytte ut et helt funksjonabelt kjøkken med ett som er litt nyere, eller med å pusse et gulv man i stedet kan slenge et teppe over, virker mindre og mindre forlokkende.

Noen vil si at oppussing er en måte for nordmenn å uttrykke seg på, en måte de kan få utløp for sin kreativitet, Disse som sier dette er kjøpt og betalt av industrien som er blitt bygd opp rundt en vag følelse hos befolkningen om at et bad fra 1997 umulig kan være godt nok i våre dager. Nesten enhver annen kanal for å få utløp for sin kreativitet er billigere enn oppussingen, og fordrer heller ikke at man må bo i en byggeplass under lengre perioder.

Nordmenn over det ganske land, legg ned deres slipemaskiner og sirkelsager!

Vårt Land, 19.02.2005