|
|
Kirketaket
Jeg var på Kirketaket her forleden. Det er navnet på et fjell innerst i Isfjorden. Det er ingen sensasjon å gå på Kirketaket. Det er mange som gjør det. Det er det flotteste telemarksfjellet i hele Sør-Norge.
Stein P. Aasheim
Jeg la sporet over tunet, mellom de nedsnødde ripsbuskene som hestene mine spiste opp sist sommer. Jeg har mistanke om at de ble ødelagt for alltid. Bærbuskene, altså. Hestene er like fine. Jeg liker hester bedre enn rips, så det plager meg ikke så mye.
Derfra dro jeg over jordet til Magnor, der hvor han har sauene om våren og høsten. Jeg tenkte på første våren han tok i bruk jordet til sauene. Det var like etter at vi flyttet hit. En vårdag våknet vi plutselig til et klokkespill som ga ekko gjennom hele huset. Tomta vår ligger nærmest midt ute på jordet til Magnor, slik at vi hadde dyrene rundt oss på alle kanter. Magnor kom bort på ettermiddagen og begynte å unnskylde seg for alt bråket fra dyrene. Han var åpenbart forberedt på det verste fra de nye naboene fra byen.
For meg, som var vant til å våkne til lyden av bilhorn, tungtrafikk og duren fra Ringveien, rent bortsett fra at det ikke var mulig å ha vinduet åpent på grunn av all støv og eksos, for meg lød bjelleklangen fra buskapen til Magnor som himmelens klokker. Jeg hadde aldri våknet til vakrere toner enn lyden av de små lammene som sprang rundt i graset. Magnor ble beroliget. Jeg har ennå ikke fortalt han hva jeg mener om ulven.
Etter jordet er det litt skog før du passerer aldersheimen oppe på Bakkan. Bakkan er ikke noe dårlig sted å sitte og mimre. Herfra kan du se over dalen til Vengetind og memorere alle de gamle rutene - Drømmediederet, Knortesvaet og Altanen. Og så kan jeg demonstrere pålestikk og åttetallsknuten.
Det heter at snøen skjuler alle spor. Men det er ikke riktig. Det er det motsatte som er tilfelle. Nysnøen avslører alt. Det er knapt mulig å tenke en tanke uten at den etterlater spor i fersk snø.
Oppunder Steinberget har en rype landet, gått noen skritt, og lettet. Jeg kommer aldri til å forstå meg på rypa. Den bare lander. Og så går den noen skritt. Og så letter den igjen.
Haren derimot. Haren og jeg, vi tilhører samme familie. Lytterne. Det underlige er at vi trives best når det ikke er noe å lytte til. Når det er helt stille. Når det eneste vi hører er nysnøen. Nysnø er utrolig stille. Den gjør lite av seg, sånn lydmessig. Målt i desibel er nysnø knapt merkbar. Det er ikke det at gammel snø bråker. Men ny snø er stillest.
Vi går i ett med naturen både haren og jeg. Haren fysisk. Jeg mentalt. Det er mulig det siste også gjelder for haren, men det kan man ikke vite sikkert. Jeg misunner haren den hvite fargen om vinteren. Jeg skulle ønske jeg også kunne skifte farge med årstidene. Jeg tror det hadde kledd meg. Det er selvfølgelig ikke like viktig for meg som for haren. Den må jo beskytte seg mot reven. Men det ville hatt en fin symbolverdi. Jeg ville ha følt meg enda mer i ett med naturen.
Jeg vet at rypa skifter farge den også. Men det hjelper ikke. Rypa kommer jeg aldri til å bli klok på.
På Steinberget snur jeg meg og ser tilbake. Det gjør jeg alltid. Og hver gang tenker jeg det samme, at dette er den mektigste utsikten i hele Romsdalen. Alle burde oppleve utsikten fra Steinberget. Om så bare én gang i livet.
Det er en av årets aller korteste dager. Sola tangerer Tverrberget, og skyggene forstørrer hver minste ujevnhet i snøen. Hvert eneste lille snøkrystall står fram som et forhistorisk uhyre. Skisporet kaster lange skygger, enda det er midt på dagen. Frostrøyken ligger over sjøen helt ut til Åndalsnes. Det er synd å si det, men det ser ut som eksos. Jeg lurer på hva folk syntes frostrøyk så ut som før det fantes eksos.
Og så lurer jeg i blant på om folk satte like stor pris på stillheten i gamle dager, da det var mer av den. Det skal ha vært folk i disse fjellene i steinalderen. Jeg tror nok ikke steinaldermannen verdsatte stillheten like høyt som meg. Men det er ikke så rart. Mye forandrer seg på 5000 år.
Ikke for det. Stillhet er mest en slags følelse inni deg. Og akkurat den følelsen der, den kan det vel hende at de opplevde også for 5000 år siden. I gode stunder.
Den lange ryggen på Steinberget ligger under meg, med havet bak. Det ser ut som den svever høyt over Romsdalsfjorden, som en rullebane med avgang til evigheten. Det enslige sporet i dypsnøen ligger igjen som en navlestreng til jorden. Det finnes ikke et vindpust. Ikke et snøkorn er i bevegelse. Ikke en lyd å høre. Likevel er det som om alle verdens symfoniorkestre fyller hodet mitt når jeg ser ut over disse fjellene. Jeg har følt det før, og det slår meg igjen, at språket mangler ord for den følelsen det er å være så stor og så liten på samme tid.
Noen ganger er omgivelsene så uendelig mye mektigere enn du greier å ta inn over deg. Jeg røres til tårer av takknemlighet. Det er en underlig blanding av ubehjelpelighet og berusende lykke. Men jeg vet ikke hvem jeg skal takke. Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på noen ting. Utsikten fra Steinberget er mektig nok i seg selv.
Det siste bratthenget, fra 960 til 1439, minner om en pyramide. Eller kirketak, det er for så vidt greit nok. Det er iallfall bratt. Ikke sånn stupbratt. Men bratt. Moroa kommer senere. Én oppovermeter gir én nedovermeter. Det er dagens kurs. Jeg synes det er grei valuta for innsatsen. Mer kan man ikke forlange.
De siste hundre meterne før toppen ser jeg bare rett ned på skituppene mine. Jeg løfter ikke blikket før jeg står ved toppvarden. Når jeg da plutselig ser opp, er det som å gå rett fra 12-tommer til wide-screen. Det er min form for kunstig stimuli.
Hjemme i haven står bærbuskene slik jeg forlot dem. På Kirketaket ligger skisporet som en sølvslange. Den bukter seg ned fra himmelen og snapper etter hælene mine. Og fortsatt vil jeg så gjerne takke.
| 
|
|
|
