|
|
I det stille
En vinterdag uten vind er så stille som natur kan bli. Tar du en tur ut er sjansene gode for at du kommer til å høre deg selv.
Jon Bjartnes
Fjell og Vidde tok skiene og gikk. Vi har også diskutert stillhet per telefon: Svar fikk vi fra en forsker som vet hva som er godt å høre, en fjellvant tilhenger av taushet, en forkjemper for psykisk helse som elsker lyden av bølger, - og en berømt saksofonist som mener at selv når naturen bråker, peker den på stillheten inni oss.
Det snødde lydløst i hele natt. Pussig så mye bråk det blir av sånt. Nede i dalen har brøytebiler og snøfresere holdt folk våkne siden lenge før det ble lyst. Her oppe under Skeikampen har også noen vært tidlig på'n. Parkeringsplassen er skrapet, og løypa innover mot Frøysesetra er oppkjørt med scooter.
Men nå står maskinene stille. Til og med den jevne motorduren i vår egen bil blir det slutt på. Ut i kulda; hva hører vi nå? Kanskje et sus, kanskje rester av gammelt leven.
Bildørene smeller igjen. Støvlene kommer på plass i bindingene med hvert sitt lille klikk. Sporene ligger og venter.
Når vi begynner å gå er det nesten dagslys. Himmelen har tømt seg for snø. Nå hviler den som tåke mellom gråfrosne grantrær. Ikke et vindpust flytter på noe som helst. Løypa er myk og lett. Kroppen driver med sitt og finner seg selv igjen i en rytme fra i fjor; glir godt ut for hvert fraspark. Er suset i skallen svakere nå? Pusten går dypere og jevnere. Klærne har visst begynt å gi lyd fra seg, i takt med kroppen som går og går. Det knirker i en stav.
Hysj, sier skiene. Først den ene, så den andre.
Shh. Shhh.
Bare du vet hva som er godt å høre
- Stillhet trekker folk til naturen, sier Margrethe Skaar ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).
- Undersøkelser fra flere land har vist at å oppsøke stillhet - eller unnslippe støy - er et av de aller viktigste motivene til folk som driver friluftsliv. Men helt stille blir det vel aldri. Spørsmålet blir heller hvordan vi reagerer på de lydene vi møter. Og her kan det være ganske store forskjeller fra person til person. Hvis vi ser på de negative effektene av støy, er det én faktor som er mest avgjørende for hvilken helseskade som oppstår, og det er den subjektive opplevelsen. Lydstyrke alene betyr faktisk mindre. Det finnes for eksempel undersøkelser som viser at folks verdisyn påvirker hvor mye de plages av en eller annen type lyd, sier Skaar.
De fleste er visst likevel enige om hvilke lyder det er godt å høre. Sammen med andre NINA-forskere har Skaar undersøkt hvordan folk oppfatter lyder de kan høre i naturen. Resultatet ble en hitliste med klare vinnere: Fuglesang, lyden av rennende vann, og suset fra vind i trær.
Lyden av tåke
Tåke i fjellskogen midtvinters, har den også en egen lyd?
Alt som er nær kommer nærmere i tåke: De små granene langs løypa, som har dekket seg med rim og venter på å snø ned. En av dem har musespor under greinene. Skituppene som glir og stopper, høyre, venstre, høyre, hysj og hysj og hysj, stopper og glir igjen. Vottene som stadig vekk er like foran øynene og knall røde i denne fargeløse verden.
Hvis tåka har en lyd er det kanskje stillhet i dråpeform. Her inne i det gråhvite har vi visst tatt med oss alle lydene selv; ski, staver, pust, puls. Men nå vokser en merkelig og truende sitring, den kommer ovenfra, henger i lufta. Over en kolle. Å jo, eller nei, vi var visst ikke alene her. Noen har vært her før oss og satt fra seg grå master som ikke er laget til pynt. Vi kommer under høyspenten og hører den virkelig frese, det foregår en hel del inne i de rimete ledningene, det er vel alle lydene som er på vei til stereoanleggene og mobilladerne og tørketromlene nede i bygda.
Rundt neste sving er det bare løypa og rytmen igjen.
Lydvandringer
Hva skjer med oss når vi møter stillheten i naturen?
- Stillheten i naturen er en kongevei til ettertanke, sier Nils Faarlund. Han er vegleder ved Norges Høgfjellsskole og sitter i fagrådet i Norsk forening mot støy. En av aktivitetene Faarlund har tatt initiativ til er lydvandringer.
- Vi begynte med en idé fra amerikanske aktivister, om å gå sammen i grupper for å lytte til lydene i byen. Så forsøkte vi å utvikle ideen videre: Skal man kunne lytte, må man være taus. Under lydvandringene våre går vi sammen i grupper på kanskje sju-åtte personer, hvorav én vegleder. Turen skal vare en time, og ingen skal si noe som helst - bare høre. Så blir det samtale etterpå. Og da skjer det interessante ting, sier Faarlund.
Han har en fersk historie som eksempel:
- Sist vår hadde vi fått med oss en ordfører på en lydvandring. Etter vandringen tok han ordet og fortalte hvor utrolig irriterende dette hadde vært. Han hadde det fryktelig travelt, og mens han kjørte bil for å komme dit vandringen skulle foregå, hadde han sittet og ergret seg over at han hadde sagt ja til noe så dumt. Da vandringen begynte var han like irritert, og gikk og tenkte på alt han heller burde ha gjort. Men så, gradvis, begynte han å høre lydene omkring seg. Dette var i april, og fuglene sang. På slutten av vandringen tenkte han i det hele tatt ikke på alt han hadde å gjøre. Da gikk han bare og hørte på kvitringen.
Deilig er lyden
- Stillheten i naturen skaper sammenhenger i livet, sier Tor Øystein Vaaland, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
- Den hjelper oss til å innhente oss selv, nådeløst, men omsluttende. For mange av oss kan denne stillheten være utfordrende. Vi løper og strever i det daglige, og vil gjerne følge opp både sosiale, familiære og jobbmessige forventninger. Egnes og andres. Til og med stillhet kan bli noe vi skal rekke, noe å konsumere på en rask formiddagstur en søndag. Men likevel: Som mennesker, med en sårbar psyke, kan vi hente energi, trøst og livsglede i naturens stillhet. Den er en verdi i seg selv, nytteløs og fin. I naturen kan vi bevege oss fritt, vi kan svette og bli litt slitne, og vi vet hvordan fysisk aktivitet forebygger mot psykiske plager og lidelser. For egen del går jeg mye. Sammen med min kone går jeg flere ganger i uka i Bærumsmarka, mens vi i helgene ofte drar til vårt stille småbruk i Ringsaker. Her kan vi registrere hvordan vi snur oss og glor bare det passerer en bil eller en traktor. På bruket er det fuglesang, stille kvelder og en veldig himmel. Ellers nyter jeg å vandre på Solastranden når jeg besøker familien i Stavanger. Jeg elsker lyden av bølger.
Stillheten inne i oss
Bølger, vind og fuglesang - eller ski som hysjer og hysjer - dette er da virkelig lyder. Stille er det jo ikke?
- Naturen behøver ikke være stille, sier saksofonisten Jan Garbarek. - Den peker på stillheten likevel.
Sitter du hjemme og savner lyden av fjell, kan du prøve å mate cd-spilleren med ei plate av Jan Garbarek. Han har gitt ut musikk med titler som "Brother Wind", "Where the rivers meet" og "Conversation with a stone". Kritikerne snakker om saksofonistens mytopoetiske forhold til nordisk natur med fjell, vidder og nordlys. Det er neppe tatt helt ut av lufta.
- En gang satte jeg meg i bilen og kjørte til Røros for å se Rørosvidda. Den sto på kartet da jeg gikk på skolen. Da jeg var framme spurte jeg på hotellet hvor vidda var hen. Det var ingen som kunne svare. Til slutt fikk jeg beskjed om at Rørosvidda ikke fantes lenger. Det var en drøm som falt i grus, sier Garbarek.
Ingen andre naturtyper har samme dragning på ham som fjellet.
- Jeg har hytte like oppunder tregrensa, der terrenget flater ut og åpner seg. Også inne i meg har jeg et bilde av et fjellandskap som jeg føler meg hjemme i. Men stillhet kan man vel egentlig finne i all slags natur. Hvis du setter deg ned ved en foss, kan den bråke som et heavy metal-band. Likevel peker fossen på stillheten inni oss. Sånn bruker jeg naturen. Som musiker skal jeg stadig finne på noe fra ingenting. Da oppsøker jeg den stillheten som naturen framkaller, og forsøker å bruke den som en kilde for det jeg skal skape, sier Jan Garbarek.
LISTEPOP
Norsk Institutt for Naturforskning har gjort en spørreundersøkelse om folks forhold til lyder i naturen. De spurte ble bedt om å gi karakter til forskjellige typer lyd. Toppkarakteren var fem (svært behagelig), bunnkarakteren én (svært ubehagelig). Her er hitlista:
1. Fuglesang 4,8
2. Lyden av rennende vann 4,6
3. Sus fra vind i tre 4,3
4. Summing av insekt 3,3
5. Lyd fra andre mennesker 3,2
6. Måkeskrik 3,2
7. Dur fra motorbåt 2,8
8. Fjern dur fra vegtrafikk 2,6
9. Flydur 2,3
10. Hunder som bjeffer 2,2
11. Dur fra snøscooter 2,1
Poengene i hitlista er basert på statistiske middelverdier. Middelverdiene skjuler en del forskjeller mellom ulike grupper. Den største forskjellen gjelder dur fra snøscooter. Folk som selv gjerne kjører snøscooter, har et nøytralt forhold til duren. Den gruppa som har minst sans for motorisert ferdsel i naturen, gir scooterduren karakteren 1,8.
Kilde: Margrethe Skaar, NINA Lillehammer
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Fjell & Vidde
Fjell & Vidde, nr 2 2005
| 
|
|
|
