|
|
Når gleden kribler
"This is the tomorrow we worried about yesterday, and all is well", står det på kaffekoppen min. Det er en fin setning.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Vi bekymrer oss, raser mot et eller annet, leter etter noen å boikotte og tror at alt går like lukt til det lune stedet Ole Hallesby advarte folk som meg mot. Men det går over, fortere enn du rekker å si "Holmgang".
I mitt liv har jeg for eksempel hatt mange problemer, men de fleste ble det aldri noe av. Så nå skal jeg slutte å bekymre meg, og heller lete etter hestehov langs grøftekantene i mitt indre. Der flyter det nok litt søppel av og til, men rett som det er står det en markblomst der og bare venter på å bli oppdaget.
Nå som det snart er vår, har menner som meg ekstra mange kriblerier.
Jeg er for eksempel blitt så opptatt av sola. Når den står opp og når den går ned. Hver dag ser jeg på baksiden av Dagbladet, der det listes pent opp når det er soloppgang og solnedgang og hvor mye lengre dagen er blitt siden sola snudde. Særlig følger jeg godt med på Tromsø og Helgeroa.
Helgeroa leder lenge, men Tromsø kommer med enorm fart når det nærmer seg mars. Fra mørketid ved nyttår til siste dag i februar, tar Nordens Paris rett og slett igjen hele Helgeroas forsprang og går forbi! Særlig er Tromsø sterke om MORGENEN, og det rykket de har gjort i februar er fullt på høyde med Estils i Oberstdorf. Den skal stå tidlig opp om morran, som vil holde tritt med Tromsø når det gjelder soloppgangen.
Sannsynligvis er denne interessen for sola et gammelmannstegn, men jeg trøster meg med at jeg ennå ikke har begynt å lese dødsannonsene.
Andre ting man kan glede seg over når man er på vei mot de femti, er golf og fotball og kameratskap. Disse tre vidunderlige tingene hører for øvrig uløselig sammen.
Selv var jeg en av dem som aldri skulle begynne med golf. Rike menn i rutete bukser som trillet dumme små bag`er rundt på enga og slo køllene sine ned i rare sandkasser - det var dog det dummeste. Men så leide jeg meg en bag en dag, jeg også, og tilbrakte mer tid i sandkassa enn jeg har gjort siden barnehagen, og så var jeg skamløst rede for rutete bukser.
Nå skal jeg pakke bag`en pent ned og reise på årets største kribleri. Den årvisse gutteturen. Med den ufravikelige agendaen: Bo i leilighet sammen med bestevennene i La Manga, i Spania. Stå opp kl. 07.00 hver morgen og spise speilegg. Slå ut den lille hvite ballen med den store tunge kølla kl. 8, i det sola titter opp (mer enn en time bak Tromsø, allerede!). Se ballen humpe 50 meter ned i en grøft og tenke at jeg blir rett og slett aldri bedre; jeg vil for evig være gjengens desiderte dust. Men gå lykkelig rundt banen i fem-seks timer med kameratene likevel, se morgenduggen langsomt forsvinne, smøre litt solkrem på issen ved hull seks omtrent, skrive ned poengene jeg får - eller helst ikke får - og avslutte klokken 14 med lunsj på en takterrasse over klubbhuset, der rike menn i rutete bukser setter fra seg de dumme bag`ene sine og diskuterer seg gjennom runden, slag for slag, i en time etter endt fiasko.
Deretter hjem og dusje, ned på fotballbanen for å se Stabækguttene trene eller spille fotballkamp, hjem for å hente køllene igjen og gå en liten ettermiddagsrunde med noe som heter "puttern ", og bomme med den også, hjem og dusje en gang til, ut og spise middag med kameratgjengen, som regel en tjukk guttebiff med rødvin til, så dra på casino og endelig se den lille hvite ballen TREFFE der den skal, hjem og sove, opp neste morgen kl. 7.00 og så hele greia omattatt.
Hver dag. Ni dager til ende. Uten festing. Uten turer på by`n. Uten dumme fremstøt mot dumme damer. Bare treningsleir. Bare sjelebot. Bare slankekur for kroppen og fetekur for nervene.
Vanligvis reiser vi hjem midt i mars. I god tid før 1. april har vi begynt å glede oss til neste år. Og nå drar vi, etter et års gleding. Når du leser dette, ER jeg der.
10. april begynner fotballsesongen for fullt, dessuten. Så er det tid for hvitvin på Aker Brygge, korte skjørt og lange bein (men ingen dumme fremstøt), duften av nyslått gress på plenen utafor og fisketur med guttungen til Lofoten.
Vi gleder oss for lite, og gruer oss altfor mye. De fleste bekymringene blir det jo ingen ting av. Mens gledene kommer, bare man titter litt.
Vårt Land, Menn om mangt, 5.3.05
| 
|
|
|
