|
|
Liv Ragnhild Torneberg
Til innbyggere i år 2105 i det som var Oppegård kommune i 2005.
Kjære etterkommere,
jeg sitter i mitt hjem på Kolbotn og skriver et brev. som skal åpnes av våre etterkommere om hundre år . Det er ikke lett å vite hva jeg skal skrive. Tankene mine går tilbake de førtito årene jeg i skrivende stund har fått leve. En trygg og beskyttet barndom i Søndre Slagen utenfor Tønsberg. En barndom full av aktiviteter. Fiolin. orkester, piano, ballett og sang. Det var dette som ble avgjørende for min bane j livet. Min mor kjørte meg til øvelser i Sandefjord Jentekor to ganger i uken. Det var den gang ikke snakk om at noe var for slitsomt - i hvert fall ikke i min familie. Jeg ble nok til tider lei. men jeg takker min foreldre for den nødvendige "tvangen" som måtte til.
Skulle nok ønske meg at flere foreldre i dag orket å stille større krav til barna sine. Det er viktig at vi alt som barn lærer oss disiplin og utholdenhet. Det er her grunnlaget for våre arbeidsmetoder faktisk legges.
Det ble senere utdannelse ved Østlandets Musikkonservatorium. Dette resulterte i en kunstnerisk start innenfor veggene til både Nationaltheatret, Det Norske Teater og Oslo Nye Teater. Fantastiske år. hvor jeg fikk utvikle den sceniske siden ved meg. Dette er kanskje grunnen til at jeg fikk henvendelse fra Oppegård Bibliotek om å skrive et brev som først skal åpnes i år 2105.
For jeg har brukt mye av min tid og erfaring akkurat her i Oppegård konmune. Jeg startet med det som i dag heter Scenario (Sceneartister i Oppegård) i 1989. Sammen har vi produsert flere store oppsetninger på Kinoteatret i Kolbotn, blant annet operettene "The Gondoliers" og "The Mikado" (begge av Gilbert & Sullivan) og "La vie parisienne" (Offenbach). Et flott samarbeid og en kunstnerisk stor utvikling både for Scenario og for meg. En entusiasme og et pågangsmot fra ensemblets medlemmer som har vært beundringsverdig.
Jeg har også hatt gleden av i 1993 å starte Ungdomskoret Tryllefløytene. Dette er i dag et damekor, som gjør seg bemerket både i og utenfor Oppegård konunune. Kanskje mest utenfor kommunen, fordi vi ikke har hatt tilfredsstillende konsertlokaler i Oppegård. Men det problemet er snart en saga blott. Grunnstenen til det nye kulturhuset er lagt ned, og arbeideter godt i gang. Vi ser den ene konsertsalen flottere enn den andre reise seg opp fra "myra", Her skal Tryllefløytene og Scenario og mange andre kulturelle bidragsytere i kommunen få glede publikum i fremtiden.Det har vært mange skjær i sjøen før man satte spaden i jorden. Jeg håper disse skjærene nå er lagt ned sammen med grunnstenen, og at de kommende generasjoner skal få mange store og flotte opplevelser i salene i Kulturhuset. Planene for åpningen legges rundt om i kommunen. Tryllefløytene har i skrivende stund planer om gjenopptak av operetten "Das Pensionat" ("Pikeskolen) av Franz von Suppé. Kanskje noen vil gjenta dette i år 2105?
Jo mer jeg arbeider med slike ensembler, desto klarere blir det for meg hvor mye denne kunstneriske
utrykksformen betyr for oss mennesker - både som utøvere og som publikummere. Vi trenger ulike
uttrykksfonner; "språk", kreativitet og fantasi. Det er en kompetanse, som hjelper oss til å løse problemstillinger i forskjellige sammenhenger i livet. Som barn er kreativiteten lett tilgjengelig, men for mange voksne ligger den ofte godt skjult. Jeg skulle ønske, at de voksne i de neste 100 år kan
slippe den siden mere til - la seg rive med! Vi bruker mye av vår tid på barna. og bra er det. Men med full fokus på barna og deres aktiviteter er det fort gjort å glemme seg selv. Livet er langt. og vi må leve hele livet - ikke bare i barndommen. Uten fantasi står verden stille, og gjentar kun ting som allerede er kjent. Men vi må videre - tenke nytt !
Samtidig må vi ta godt vare på det vi har, slik at vi ikke mister vår identitet og våre tradisjoner; erfaringer vi må ha for å kunne forstå vår egen kultur, og for å ha et utgangspunkt for å forstå andre. En konsekvens av markedsøkonomien kan bli et samfunn som fokuserer så kraftig på materielle verdier at de åndelige verdier går tapt. Jeg tenker her på alt det vi ikke kan måle i form av penger, som verdien av for eksempel kunst, religion. helse og trygghet. l dag (2004) fokuserer media derimot på de materielle verdier som et mål i seg selv - noe som i stedet resulterer i en følelse av tomhet og utilfredshet. De materielle verdier kan aldri bli mer enn et middel for å bidra til å oppnå de åndelige aspekter ved livet.
Forhåpentlig lever- dere, kjære etterkommere, balanserte liv som hele mennesker i harmoni sammen med hverandre. Jeg håper, at gamle dyder som plikt, disiplin, respekt, omtenksomhet og høflighet oppleves som selvføgelige, og at dere bar tatt kontroll over livene deres og har kastet bort Janteloven, som med sin dyrking av middelmådigheten hemmer mye av dagens aktivitet.
Jeg håper, at dere har klart å beholde en god helse, og at det hersker fred og frihet i Norge. Fremfor alt håper jeg, at dere ikke bare er i live - men at dere lever!
Med vennlig hilsen
Liv Ragnhild Torneberg
| 
|
|
|
