|
|
Til mitt ufødte tippoldebarn
Dette brevet skrev tippeoldefar til deg i april 2005. Lurer på om du har hørt om meg, jeg? Jeg vet ikke hva min tippeoldefar het engang. Men jeg heter Ingebrigt, og hvis du er en gutt, kan det jo hende at du er oppkalt? I så fall blir jeg glad, for da må jeg ha gjort et eller annet riktig i min tid på jorden - du vet i de gode, gamle dager da vi hadde mobiltelefon, fjernsynsapparat og automobiler, alt det som er helt latterlig foreldet for deg som lever i år 2105.
av Ingebrigt Steen Jensen
Har du det bra? Spiller du fotball, går på ski om vinteren og tar fram sykkelen om våren? Er det vinter fremdeles, forresten?
Her jeg sitter nå, 8. april 2005 og ser ut av vinduet på regnet som siler ned, er vi urolige for hvordan det skal gå med klimaet her på jorda. Noen tror at det kan bli så varmt etter hvert, at pol-isene kan smelte, golfstrømmen endre kurs og været (vi er veldig opptatte av været!) kan bli helt annerledes.
Kanskje er det helt absurd for deg å høre om slike bekymringer. Kanskje har menneskene for lengst funnet en løsning på alt dette. Ved hjelp av teknologi, eller ved å legge om stilen kraftig.
Noen av dem jeg lever samtidig med, er veldig tydelige på at vi må legge om stilen. At vi må forbruke mindre, og heller fylle livene våre med opplevelser og fellesskap enn med bæreposer og søppelcontainere.
Jeg lurer på hva du er opptatt av. Kanskje det er like før fotballsesongen 2105 skal begynne? Da håper jeg veldig at du skal gå og se på Stabæk, fordi tippoldefars elskede lag nå er best i hele Norge og nesten best i hele verden. Eller hele Universet.
Håper du har tid til å gå på kamp og til å kose deg. Nå som jeg har vært død i snart 50 år (jeg er 50 år om en måned, og satser på å leve til jeg blir 100, skjønner du!) er det sikkert merkelig å tenke på hvordan jeg brukte tiden min. Jeg løp fra møte til møte, jeg, i 30-40 år av mitt liv. Jeg stresset meg opp over ting som ikke var det granne viktige, ble urolig for problemer som aldri oppsto og hadde altfor lite tid og plass i livet mitt for det som egentlig gjorde meg lykkelig.
Jeg var for eksempel altfor lite sammen med oldemor og oldefar, altså mine to barn, Thea og Oskar. Da de var små - nå er de 15 og 13, forresten - ville de at vi skulle slappe av, kose oss, stresse ned, spille kort og prate, men jeg var veldig ofte på et møte i stedet. De er vel døde de to også når du leser dette, men kanskje du rakk å treffe dem?
Det er fælt å tenke på at Thea og Oskar kanskje er døde. Jeg vil ikke tenke noe mer på det.
I det jeg skriver dette og tenker meg 100 år frem i tid, er det fristende å tenke like mange år bakover i tid, til 1905, og gruble litt over hvor annerledes alt er nå i forhold til da. Hvis alt er like annerledes i 2105 i forhold til nå, aner jeg ingenting om hvordan du lever. I 1905 hadde de verken fly, telefon, TV, bil, penicillin, kjøleskap eller glassfiberski. Det har vi nå. Men det er sikkert fullstendig latterlig å tenke på der du er.
Det er lett å fortape seg i spekulasjoner om hva slags nye ting dere har rundt dere om 100 år fra nå. Men det er mer interessant å tenke på hva dere har inni.
Jeg tenker på hva dere synes om oss, generasjonen fra oldtiden. Det kan jo tenkes at dere er rasende på oss, fordi vi gikk med så mye vi visste var feil, og som dere betaler prisen for. At vi ødela miljøet. At vi lot arter dø ut. At vi brente opp all olje og gass så fort vi kunne. At vi aksepterte all urettferdigheten, der noen få hadde alt og de fleste hadde nesten ingenting, enda vi visste at det var galt og kunne gjort det helt annerledes.
Ekspertene nå for tiden snakker om noe de kaller "ireversible" prosesser, det vil si saker vi setter i gang eller lar går sin gang, og som ikke kan rettes opp igjen når de først er gått galt. Når er dyreart er utryddet, kan den ikke gjenoppstå. Når pol-isen er smeltet og blitt til vann, er det ikke gjort over natta å fryse den inn igjen.
Jeg håper inderlig vi ikke har gjort verden ireversibelt til et verre sted enn det er nå.
Ellers håper jeg at du har et mye lavere stressnivå og mindre uro inni deg enn jeg og folk rundt meg har. Jeg håper du fyller tiden din og livet ditt med gode opplevelser, at du er mer utendørs enn jeg er, at du bruker mer tid på venner og familie enn jeg har gjort.
Jeg håper rett og slett at du prioriterer det du innerst inne vet er viktigst, og ikke ender opp med å sette uvesentlighetene først. Jeg - og mange med meg -gjør det i dag, 8. april 2005. Hvis det var èn ting jeg gjerne skulle funnet ut av, var det hvordan man kan komme seg vekk fra dette grassate feilvalget, og over i et liv der det man vet er viktigst, også kommer først i køen av hva man bruker livet på.
Antageligvis betyr det at jeg håper du er klokere enn jeg er. Og så håper jeg du tar en tur på kirkegården av og til og tenner et lys for tippoldefar. Kanskje jeg kom fra intet og ble til intet. Kanskje jeg er en engel? Eller er blitt reinkarnert og bor i India? Eller er blitt gjenfødt som gepard?
Håper geparder finnes fremdeles.
Hilsen
Tippoldefar Ingebrigt
april 2005
| 
|
|
|
