07-06-05 - Strikketoget

I dag skal det skje. Det er vår i lufta. Flokker av kvinner bølger ut på en perrong på Oslo S. med kofferter og skuldervesker. Det handler om en slags timeout. I mange år har strikketøyet ligget i kurven hjemme - ensomt og forlatt, uten offentlig innsyn. Strikkerne har holdt sin mani for seg selv. Men nå krabber de fram fra sine skjulesteder. Nå klumper de seg sammen og gjør det helt åpenlyst. Nå skal de strikke hele veien til Røros.

Lajla E. Lorentzen

Så hva skjer? Hvem har tid til å strikke midt i hverdagen av masende mobiltelefoner og plaprende tastaturer? En rett og en vrang - det var før, det. Hvem kan overhøre tørketrommelens gjennomtrengende alarm: Kom og tøm! Noe vil ut! Hvem kan strikke mens de stirrer tidsklemma inn i hvitøyet?

Jovisst er det fint med spa, med trendy egenpleie og luksus. En time fatburner banker stresset og ikke minst fettet, ut av kroppen, raskt og effektivt. Så mye å flykte inn i, så mye eggende reality, så mye å velge: Putt det inn i timeplanen. Tida går og i dag er det siste episode. Lite søvn i natt. Kjapp, kjapp. Og så igjen: Løpe etter bussen. Tørke rennende barneneser. Lage lister inni hodet.

Å bygge tiden
I den travle tidsalder fødes nye konsepter, nye forsøk på å bygge tiden, ikke bare shoppe den. Å strikke er å bygge tiden, maske for maske. Tiden strekker seg ut slik tiden gjorde før. Sitte i ro på sin brede bak med et strikketøy i fanget. Være til stede, men likevel et annet sted. Maskenes marsj over strikkepinnene. Skape noe med egne hender. Få lov til å sitte litt. Sitte, mens klokka seiler sin egen sjø. Sitte, mens malingen tørker på veggen. Gå inn i et rom, ha tid til å reflektere, tenke tanken ut. For hva er det som haster? Dypest sett?

Daglig leder i Den Norske Husfliden, Hilde Kittang Alnes selger garn på perrongen

Det er en helt vanlig fredag, april 2005. Hundre kvinner har pakket strikketøy ned i en koffert eller en bag, sammen med klesskift, kosmetikk, mobil og lommebok. Hundre damer gir etter for strikkesuget. Suget etter noe annet, kanskje langsomheten. Lengselen etter den gang da tiden var snillere, mer: Kom inn, slå deg ned. Og de stiger inn på toget og fyller det opp med sin latter, sitt kvinnfolkprat. Verdens første strikketog til Røros er snart klart til avgang. Et fyldig program venter - på toget og på Røros. Men først og fremst være sammen, være på tur, gjøre noe annet.

Strikketøyets symbolkraft
Også strikketøyet har sin historie. Hva strikketøyet symboliserer, skifter med tidene. Strikkingens historiske kobling til den tradisjonelle kvinne- og husmorrollen, gjorde det tvingende nødvendig for mange med noen års distanse. Derfor la mange strikketøyet i kurven, eller langt inn i skapet. Samtidig har strikkingen vært koblet til andre linjer i vår samfunnshistorie, til livsstil, politiske ideer, natur og miljø. Toving var ikke akkurat ut på syttitallet heller!

Prosjektleder Mari Andsem Harang med to strikkeinstruktører klar på perrongen før avgang.

Kvinnens revir
Fra gammelt av var strikkingen en naturlig del av kvinnens liv og det revir hun skapte rundt seg selv. Med strikketøyet kunne kvinnen trekke seg inn i seg selv og fortsatt være til stede. Et våpen, en tilflukt, en dobbelthet. Med strikketøyet i fanget ble kvinnen feminin og nyttig på en gang. Se! Jeg gjør noe nyttig samtidig som jeg sitter her og skravler bort tida!

Nå er husmora så godt som borte, og strikketøyet har ikke noe med henne å gjøre lengre. En kjent humorist sa en gang at kvinnen strikker fordi hun trenger noe å tenke på mens hun snakker! Menn har alltid lurt på hva kvinner tenker på når de strikker. For bare et par tiår tilbake var strikkende jenter fortsatt et vanlig syn i klasserommene. For mange lærere ble strikketøyet en provokasjon. Hva fikk de egentlig med seg av undervisningen der de satt med sine drømmende blikk og strikket? Eller planla de bare sin retrett og sitt snarlige giftemål?

Med tiden forsvant strikketøyet fra klasserommene. Jentene ble karrierebevisste, profesjonelle. Med den nye tiden fikk hun nye drømmer. Strikketøyet ble borte på veien.

Syklubbene flytter inn på kafeene
Men nå rasler det igjen i strikkepinner. Et nytt strikketog trampes opp fra jorda. Hva er det som skjer? Strikkingen har gått inn i en ny tid. Syklubbene har flyttet inn på kafeene og blitt urbane, i tråd med vårt mer utadvendte og sosiale liv. Vi kommer sammen som før, strikkepinnene går som før, men innenfor en annen ramme. Og i tillegg kan man ta seg en caffe latte eller en smårett, hvis man er såkalt trendy.

Plutselig er det noe som svinger: Håndarbeidet slår seg fram igjen, i ungdomsmiljøer og på ukebladenes motesider. Når det konforme når et metningspunkt, kommer behovet for kvalitet og individualitet tilbake. Det hjemmelagede, den personlige stilen, appellerer til selvbevisste nye generasjoner. Og når snowboard-sønnen vil være kulest av alle og ha verdens råeste lue som ingen andre har sett maken til, kan mamma fortsatt strikke. Eller han kan strikke selv, uten at kameratene hever et øyebryn. Strikking er ikke lenger et symbol på det kvinnelige revir. Nå henter vi fram nye ord: Kreativ prosess, avkobling, aktivitet, flyt, sjele-spa.

Ingen strikkefaglig person
Mari Andsem Harang i Norges Husflidslag har stablet strikketoget på skinnene sammen med Røros Reiseliv, som jobber febrilsk i den andre skinne-enden, på Røros. Nesten undrende har hun registrert den store pågangen fra damer i øst og vest. Hun hadde håpet på 20, 30 deltakere. Det ble langt over hundre og ville ingen ende ta. Neste tog må dimensjoneres kraftig opp, Røros Reiseliv må hoste opp enda flere hotellsenger.
-Nå er jo ikke jeg noen strikkefaglig person, understreker hun, unnskyldende, for hun mangler gode faglige forklaringer på hvorfor det nå plutselig er så gøy med strikking og strikketog, hvorfor damer har ringt og ringt: "Vi vil være med!"
Men et rødt strikketøy tyter pliktskyldigst opp av veska hennes.
-En lue, sier hun. Den skal toves.

Med nese for gode konsepter og markedsføring svinger hun opp i Norges Husflidslag og løper mellom dagens gjøremål og alle barn og trengende med krøllene i sjarmerende uorden. Selv et tilsynelatende stillferdig konsept som strikketog må planlegges godt, og det skal ikke å være sidrompa heller. Sponsorer må til. Morsomme konkurranser og fine premier. Og på Røros skal det skje så mye spennende!
Noen må alltid stå på når andre vil ta tida tilbake, og Mari er for øyeblikket en av dem.
-Men jeg tar lange ferier, sier hun. -Veldig lange ferier.

Megasyforening på skinner
Og så ønsker Mari velkommen over høyttaleren. Toget glir ut av hovedstaden i bedagelig tempo, men får etter hvert opp dampen, faller til slutt til ro i sin jevne, kjente rytme. Hundre damer strikker synkront, tilbakelegger tusener på tusener av masker. Sola stiger forhåpentligvis opp over jordene, over skogene. Det er vakkert som Norge ofte er fra et togvindu. Et lite løft for litt vintertrøtte sjeler. Kanskje henger morgentåka litt igjen. Kanskje er det litt grønt nå, endelig. Litt blåveis skjult i skogbunnen. Fem timer til Røros, fem timer megasyforening og splitter nytt reiselivkonsept. Strikketoget er på skinnene.

15. april 2005