|
|
Penn og blekkhus
Der ble sagt i en Dikters Stue, idet man så på hans Blekkhus som stod på Bordet: "Det er merkelig, Alt hva som dog kan komme opp av det Blekkhus! Hva mon nu det Neste blir? Ja, det er merkelig!"
HC Andersen
"Det er det!" sa Blekkhuset. "Det er ubegripelig! Det er det jeg alltid sier!" sa det til Pennne-fjæren og til hva Annet som på Bordet kunne høre det. "Det er merkelig, Alt hva som kan komme fra meg! Ja, det er nesten utrolig! Og jeg vet virkelig ikke selv hva det Neste blir, når Mennesket begynner å øse av meg. En Dråpe av meg, den er nok til en halv Side Papir, og hva kan der ikke stå på den. Jeg er noe ganske merkelig! Fra meg utgår alle Dikterens Verker! Disse levende Mennesker, som Folk tror å kjenne, disse inderlige Følelser, dette gode Humør, disse yndige Skildringer av Naturen; - Jeg begriper det ikke selv, for jeg kjenner ikke Naturen, men det er nu engang i meg! Fra meg utgikk og utgår denne Hærskare svevende, yndige Piker, kjekke Riddere på fnysende Gangere, Per Døver og Kirsten Kimer (helt og heltinne fra en riddervise)! Ja, jeg vet det ikke selv! Jeg forsikrer Dem, jeg tenker ikke ved det!"
"Det har De Rett i!" sa Pennefjæren; "De tenker slett ikke, for tenkte De, da ville De forstå at De kun gir Væske! De gir Væte, så at jeg kan uttale og synliggjøre på Papiret det jeg har i meg, det jeg skriver ned. Pennen er det som skriver! Derom tviler intet Menneske, og de fleste Mennesker har da likså god Innsikt i Poesien, som et gammelt Blekkhus!"
"De har kun lite Erfaring!" sa Blekkhuset. "De er jo knapt en Uke i Tjenesten og allerede halvt oppslitt. Bilder De Dem inn at De er Dikteren! De er kun Tyende (tjener), og mange av den Slags har jeg hatt før De kom, og det både av Gåsefamilien og av engelsk Fabrikk; Jeg kjenner både Fjærpenn og Stålpenn! Der er Mange jeg har hatt i Tjeneste og jeg vil få Mange ennu, når han, Mennesket, som gjør Bevegelsene for meg, kommer og skriver ned hva han får ut av mitt Innvendige. Jeg skulle gjerne vite hva det Første blir han løfter ut av meg!"
"Blekkbøtte!" sa Pennen.
Sent på Aftenen kom Dikteren hjem, han hadde vært i Konsert, hørt en utmerket Fiolinspiller og var ganske oppfylt og betatt av dennes makeløse Spill. Det hadde vært et forbausende Vell av Toner, han hadde fått ut av Instrumentet: snart lød det som klingende Vanndråper, Perle på Perle, snart som kvitrende Fugler i Kor som bruste Stormen igjennom en Granskog; han trodde å høre sitt eget Hjerte gråte, men i Melodi, som den kan høres i en Kvinnes deilige Røst. Det hadde vært som om ikke blott Fiolinens Strenger klang, men Strengestolen, ja Skruer og Sangbunn! Det var overordentlig! Og svært hadde det vært, men sett ut som en Lek, som om Buen kun løp frem og tilbake henover Strengene, man skulle tro, at Enhver kunne gjøre det etter. Fiolinen klang av seg selv, Buen spilte av seg selv, de to var det som gjorde det Hele, man glemte Mesteren som førte dem, gav dem Liv og Sjel; Mesteren glemte man; Men på ham tenkte Dikteren, ham nevnte han og nedskrev sin Tanke derved:
"Hvor tåpelig, om Buen og Fiolinen ville hovmode seg over deres Gjerning! Og det gjør dog så titt vi Mennesker, Dikteren, Kunstneren, Oppfinneren i Vitenskap, Feltherren; vi hovmoder oss, - og Alle er vi dog kun Instrumentene Vår Herre spiller på; ham alene Æren! Vi har Intet å hovmode oss over!"
Ja, det skrev Dikteren ned, skrev det som en Parabel (kort og poengtert fortelling) og kalte den "Mesteren og Instrumentene."
"Der fikk De Deres, Madam!" sa Pennen til Blekkhuset da de To igjen var ene. "De hørte ham vel lese opp, hva jeg hadde skrevet ned!"
"Ja, hva jeg gav Dem å skrive!" sa blekkhuset. "Det var jo en Hipp (spydig bemerkning) til Dem for Deres Hovmod! At De ikke engang kan forstå at man gjør Narr av Dem! Jeg gav Dem et Hipp like fra mitt Innvendige! Jeg må dog kjenne min egen Malise (ondskapsfullhet)!"
"Blekkholderske!" sa Pennen.
"Skrivepinne!" sa Blekkhuset.
Og Enhver av dem hadde Bevisstheten om at de hadde svart godt, og det er en behagelig Bevissthet å vite at man har svart godt, det kan man sove på og de sov på det. Men Dikteren sov ikke! Tankerne vellet frem, som Tonene fra Fiolinen, trillende som Perler, brusende som Stormen gjennom Skogen, han fornemmet sitt eget Hjerte deri, han fornemmet Glimtet fra den evige Mester.
Ham alene Æren!
Penn og Blekkhus (1860) (nr 87)
| 
|
|
|
