|
|
Hvor går demokratiet?
I disse dager ser mange hundre år tilbake. Stiftelsen Flux ser fremover, og inspirerer til nytenkning med boken Visjoner for Norge. Hva slags demokrati vil vi egentlig ha? Det var tema for en dialog som nylig ble holdt på Håndverkeren i Oslo, inspirert av boken.
Av Kari Bu
Som nasjon har vi kanskje aldri hatt det bedre. Vi har fred, velstand og en overflod av det meste, ikke minst kommunikasjonsmuligheter. Men samfunnsdebatten har gått i stå, og demokratiet forvitrer. Hva kan vi gjøre for å få et mer levende og inkluderende folkestyre? Slike spørsmål stod på dagsorden da Nettverk for fremtidstenkning og Stiftelsen Flux arrangerte dialog på Håndverkeren i Oslo torsdag 28. april.
Det er et paradoks at vi som borgere i et kunnskapssamfunn i stigende grad overlater til eksperter og stedfortredere både å definere problemene og å finne løsninger på dem. Hvordan skal man forklare at nordmenn med sine velkjente anti-autoritære holdninger så ubekymret avstår fra å engasjere seg direkte i beslutningsprosesser?
Plikt er positivt
Et allsidig sammensatt panel ble bedt om å belyse slike utfordringer. Panelet bestod av Henrik B. Tschudi fra stiftelsen Flux, professor emeritus i idéhistorie Guttorm Fløistad, sekretariatsleder i NESH Hilde Wisløff Nagell, nestleder i Attac, Marte Nilsen og rådgiver for barns rettigheter i Plan Norge Hildegunn Brattvåg. Tschudi og Fløistad hadde lang erfaring med å diskutere disse spørsmålene. I fjor vår møttes de jevnlig sammen med miljøforkjemper og tidligere Esso-topp Øystein Dahle, noe som resulterte i boken Visjoner for Norge. Anmelderen i Oppland Arbeiderblad sa at det burde anses som en borgerplikt å studere den.
Plikt ble også et tema i dialogen. Forholdet mellom rettigheter og plikter påvirker temperaturen i demokratiet, påpekte Marte Nilsen. Om vi lever i et samfunn som bare fokuserer på hva vi har krav på, oppmuntres vi ikke til å handle. For å kunne bli aktive og ansvarsbevisste mennesker, trenger vi forpliktelser. Hvis jeg har en plikt, føler jeg at jeg er med, sa Nilsen. Vanligvis oppfatter vi plikter som noe negativt, men panelet var enige om at det faktisk er motsatt.
Gamle ord, nye betydninger
Hilde Wisløff Nagell mente at den svake oppslutningen om politiske møter og prosesser antagelig skyldes at folk altfor godt vet at de reelle beslutningene fattes helt andre steder enn i formelle fora. Hvor spennende er det å høre en statsråd tale når du vet at talen er skrevet av hennes profesjonelle byråkrater?
Et problem i den demokratiske debatten er fremmedgjørende retorikk, mente Nilsen. Vi ser en tendens til at gamle, positivt ladede ord blir tillagt nye betydninger. Dette gjelder for eksempel ordet 'kvalitet.' Universitetet har en kvalitetsreform, men begrepet kvalitet er ikke presist definert. I praksis innebærer den bare et minstemål av kvalitetssikring, det minste vi kan leve med. "Kvaliteten" tjener i virkeligheten økonomiske interesser.
Barnas rolle
Fløistad mente at utfordringen ligger i å virkeliggjøre egne ønsker gjennom et større fellesskap. Det er en misforståelse å tro at vi mennesker kan realisere oss på egen hånd. Mennesker på egen hånd har alltid vært en risiko (og da særlig menn, tilføyde professoren)! Demokratiet forutsetter en følelse av fellesskap. Når det finnes en fast grunn av fellesskap og hengivenhet, vil engasjementet nærmest komme av seg selv.
Hildegunn Brattvåg trakk frem barnas betydning i demokratiet. Barn og ungdom skal ikke bare overta demokratiet som voksne, men har krav på å bli lyttet til i kraft av hva de er og kan. I en verden som forandrer seg fort, har barn og ungdom ofte mer presis kunnskap om hva som holder på å skje enn den etablerte voksengenerasjonen. Brattvåg argumenterte for innføring av stemmerett fra 16 år, noe det er blitt eksperimentert med i Tyskland.
Direkte demokrati
Fra salen kom synspunkter på hvordan vi kan styrke demokratiet i fremtiden. En foreslo å eksperimentere med direkte demokrati, med henvisning til Sveits' mange folkeavstemninger. Han mente at hver borger burde ha flere stemmer. Slik kunne man prioritere ulike alternativer i en sak, ved å gi ti stemmer til forslag A, 3 til forslag B og så videre. En annen fra salen påpekte at vi har et voksende kommunikasjonsproblem. Ulike sektorer i samfunnet har hvert sitt "stammespråk" som andre ikke skjønner. Språkbarrierene gjør det vanskelig å engasjere seg utenfor eget fagfelt, noe som svekker mulighetene for bred demokratisk debatt. Fornyer vi det politiske språket, har vi samtidig fornyet demokratiet.
31.05.05
| 
|
|
|
