|
|
Grønn erkjennelse
Tilbake i 1754 utlyste Akademiet i Dijon essaykonkurranse. Hva kommer ulikhetene mellom mennesker fra, og kan de begrunnes i naturretten, spurte man.
Tore Rem
En ung mann fra Geneve leverte inn et essay med en litt omstendelig tittel: "Discours sur l'origine et les fondements de l'inégalité parmis les hommes", en avhandling om opprinnelsen til ulikhetene mennesker imellom. Han hadde vunnet i 1750, og klarte ikke vandrepokalen, men om lag 250 år senere er vi neppe ferdige med spørsmålene hans, når vi tenker rundt menneskets forhold til naturen.
Samfunnet er en negasjon av naturen, mente Jean-Jacques Rousseau. Og han ville, kort sagt, negere negasjonen. Han ville ta samfunnet fatt, for dets negative forhold til naturen.
La så være at våre ideer om naturen kan tendere mot mytologi, at vi kan ha falske forestillinger om et fall, om Gullaldere og Edens hage. Men det er sent i verden, og kanskje er slike forestillinger symptomer på et overlevelsesinstinkt, et korrektiv til vår blinde framskrittstro, slik den britiske litteraturforskeren Jonathan Bate har foreslått. Kanskje kan det, i denne forstand, være behov for litt Romantikk, takk.
Høsten 2005 i Norge har vi fått tre bøker som, om enn på svært ulikt vis, nettopp tematiserer vårt forhold til naturen. Det er blitt bøker som i all hovedsak forsvarer sitt papir.
Klisjeen om et eventyrlig liv må være oppfunnet for Erik Dammann. Fra den engstelige sønnen med konkurranselysten far til tilværelsen som midlertidig foreldreløs under krigen, fra reklamemann i Oslo til høvdingtilværelse på Samoa, fra boksuksesser til leketøysoppfinnelser, fra grunnleggelse av Framtiden i våre hender til Forum for systemdebatt. Det er bare noen av mange ingredienser i den storstilte fortellingen Kontraster.
Men eventyret går ikke opp. Her er det intet "lykkelig alle sine dager." Boka begynner med en nærgående skildring av Dammanns langvarige kamp med depresjonen. Den er et forsøk på å skrive seg ut av mørket. Først og fremst er denne memoarboka dermed blitt et uvanlig rikt menneskelig dokument. Det er mange grunner til å lese Kontraster, utover en interesse for miljøet. Skal jeg pirke, måtte det være ved å mene at boka godt kunne vært 100 sider kortere.
Kontraster dokumenterer Dammanns imponerende samfunnsinnsats. Men samtidig preges den av en viss resignasjon. Utover Dammanns personlige historie, er Kontraster blitt fortellingen om et historisk øyeblikk som ble borte.
I tida etter etableringen av Framtiden i våre hender i 1974, beskriver Dammann en stor tro på at forandring var mulig. I disse åra ble det blant annet gjort undersøkelser som viste at et klart flertall i befolkningen var villig til å prøve en alternativ kurs, til å bryte med den rådende tankegangen i forbruker- og vekstsamfunnet. For Dammann kommer det tidlige 1980-tall dermed til å representere en tapt mulighet.
Det kan være gode grunner til å vende tilbake til Dammanns innsats for å forandre våre holdninger til spørsmålet om global rettferdighet. Hans kamp mot et ensidig konkurransefokus og mot ufriheten ved tingene, synes knapt mindre aktuell enn den var på 1970-tallet. Men da må vi i det minste være villige til å risikere et usikkert ja på bokas sentrale spørsmål: "Er jeg i stand til å tenke annerledes?"
For øvrig er forfatteren Dammann så sympatisk at han tidvis blir i overkant harmoniserende. Men han gjør et lite unntak for Trond Giske. Giske framstår rett og slett som opportunist, som en mann som lar engasjement være engasjement når det kan få karrieremessige konsekvenser. Men ingen vil vel feste lit til en slik røverhistorie.
Steinar Lem er Dammanns arvtaker i Framtiden i våre hender, men hva forfatterperson angår, har eplet falt langt fra stammen. I Det lille livet er det fritt for harmonisering; Lem søker konfrontasjonen. Og mens Dammann framstår som puritaner av den gamle skole, er Lem livsnyterøkolog av den nye.
Av og til kan det være vanskelig å ha rett. Det kan prege Lem i TV- og radiodebatter. Men Lem bør oppleves i skrift. Bare så det er nevnt: mannen fikk Tarjei Vesaas' debutantpris i 1973.
Det lille livet er skrevet i en uvanlig sjanger, den poetisk-polemiske. Lem er stilsikker og formuleringssterk. For dem som er villige til å prøve noe nytt, byr dette på sjeldne utfordringer. For det første må man akseptere at forfatteren henvender seg til et "du". Dernest må man godta at Lems forfatterperson er hersende, hånlig, selvsikker, inviterende, reflekterende, og tidvis ørlite selvironisk. Her er en marginal stemme, helt uten mindreverdighetskomplekser.
Man kan være uenig i både ett og annet når Lem går i rette med sine kritikere. Tvilen kommer ikke alltid tiltalte til gode, heller ikke slipper de nødvendigvis til med sine sterkeste argumenter. Men han leverer vektige argumenter, og hovedbudskapet har nok kraft. "Du er ikke så stor som du tror," påpeker Lem. Samtidig vil han gi stemme til dem som er enda mindre, som katt og humle. Artsmangfold er et hovedfokus. Lem roper ulv.
Tidvis framstår Lem som desillusjonert, som en som foretrekker selskap med de tilsynelatende laverestående dyr framfor oss mennesker. Det er lenge siden han sluttet å lese aviser, betror han oss. Men helt gitt opp, har han allikevel ikke. Det ville være synd om norsk offentlighet gir opp Lem.
Hovedfienden er senterpartister i alle land. På grunn av rovdyra. Deretter postmodernister. Og her blir Lem litt lite presis. Det er mulig å tenke seg at det å ta det lille livets parti, for eksempel i motsetning til den store hvite europeiske middelklassemanns, kan låne autoritet fra postmodernistisk teori.
Lem er systemkritiker. Og han vil ha handling. Global rettferdighet er ikke opp til deg alene, innrømmer Lem, men det er "opp til deg å ville det". Det lille livet er blitt en bok som krever sin leser. Men som også fortjener henne, i kraft av sitt ærend, sin kvalitet og sin originalitet.
Hvor bringer dette oss? Kanskje til Annicken Vargels bok av året, en praktisk manual for bærekraftig livsførsel, 50 måter å redde verden på. Vargel mener man i det minste kan begynne i det små. Og tilbyr et halvt hundre tips om hvordan.
Det er lett å harselere over "how to"-sjangeren, over smått er godt, over en viss legning for politisk korrekthet. Men jeg er ikke i det lunet. Vargel vet at veldedighet ikke er nok, at vi også trenger strukturelle forandringer. Men hun mener vi bør sette i gang, mens vi venter på rettferdigheten.
Da kan det trivielle være meningsfylt. Som å stenge krana når man pusser tenner, slå av lyset etter seg, ikke bruke engangsgrill, kjøpe rettferdig kaffe, spise mindre kjøtt, reise mindre med fly og bli fast giver.
Er det ut fra disse bøkene mulig å gjøre seg opp noen mening om alternativbevegelsen tilstand? Neppe. For eksempel måtte andre deler av miljøbevegelsen, for ikke å nevne Attac, med i beregningen. Og der Dammann representerer en viss resignasjon og Lem en nesten desperat fightervilje, er Vargel nøkternt optimistisk. Bildet er lite entydig.
Vi trenger utvilsomt både å endre våre oppfatninger, vår politikk og våre individuelle handlinger. Også den progressive norske middelklasse, selve Dagbladet-leseren, er dypt implisert, både individuelt og strukturelt, i naturødeleggelse og global urettferdighet. Det aner meg at vår innsikt i nødvendigheten av strukturell forandring, kan ha blitt en sovepute. Vi har all mulig kortsiktig interesse av å fortsette som før. Men, som den amerikanske økonomen Herb Stein så konsist har uttrykt det: "Things that can't go on forever, don't." Kanskje det er på tide at vår privilegerte samfunnsklasse også begynner i det små?
Alt henger sammen med alt. Det ville være uklokt å la denne formuleringen forbli i Gro Harlem Brundtlands varetekt. Overført på menneskenes plass i forhold til alt som (foreløpig) omgir oss, er dette en innsikt som burde føre til økt refleksjon - og til handling. Her er tre bøker som, med ulik styrke og på svært ulikt vis, antyder at forandring ikke bare er nødvendig, men kanskje også mulig. Rousseau ville nikket anerkjennende.
Erik Dammann. Kontraster. Beretninger om et mangfoldig liv. Aschehoug.
Steinar Lem. Det lille livet. Cappelen.
Annicken Vargel. 50 måter å redde verden på. J.M. Stenersens forlag.
Gjengitt med tillatelse.
Dagbladet, 16.12.05
| 
|
|
|
