|
|
Den nye barndommen
Det er ikke så lett å være pappa eller mamma alltid, og i hvert fall ikke akkurat nå. Skal man henge med i svingene, må man stå tidlig opp om morran. Og legge seg sent om kvelden.
Ingebrigt Steen Jensen
Mine foreldre hadde det enkelt. Far hvilte middag.Mor leste høyt fra Pippi Langstrømpe og Hardy-guttene. Fredag ettermiddag var det "Kosekroken " med Mr.Nelson og Pernille og det var tv-programmet den uka. På radioen gikk det an å høre popmusikk når det var Ti i skuddet, ellers var det melding om fiske. En krone-is kostet én krone. Siden er det blitt ulogisk og utfordrende. Krone-isen kostet 15 kroner sist jeg kjøpte en. Og den er bare symbolet på alt er blitt uorden. Mor og far i ferd med å bli totalt parkert.
Hør bare her, og sjekk om du overhode er online med barns virkelighet. Er du for eksempel klar over at Pixachu er blitt oppgradert til Reixchu, og at Reixchu i glins er det mest verdifulle pokemon-kortet det går an å ha? På Jar skole der Oskar går er det bare to som har Reixchu i glins, og Oskar var en av dem helt til han ble lurt til å bytte den i to andre nyoppdagede glins, noe han har angret bittert på siden. Du visste kanskje ikke engang at det er oppdaget omtrent hundre nye Pokemon? Så selv om Ash fortsatt er den kuleste pokemon-treneren, og Snorlax fortsatt den tyngste av alle pokemoner (veier 1013 kilo og må spise 998 kilo mat hver dag, så vidt jeg kan erindre), er det de nyoppdagende som er livets mening og mål.
Fossil-pokemonene som kom i fjor tok aldri helt av, for de var jo utdødde, men nå har Oskar og kameratene hans full oversikt over alle de 253 (tror jeg) pokemoner som finnes til sammen, kan alle familiære forbindelser mellom dem, vet hvem som blir oppgradert til hva, hvor mange energier hver enkelt har og hvor mange de skader, i tillegg til at de har rangert dem i attraktivitet fra Reixchu i glins og nedover. Så glem Frank og Joe Hardy. Glem Pompel og Pilt. Glem Asterix og onkel Donald. Pokemon-verdenen får Andeby til å fortone seg som et slitent lite kvakk. Pokemon-verdenen må være den mest kompliserte, sammensatte og altoppslukende fantasi et barn noensinne har gått inn i. Den fyller dagen – fra det faste kvarteret på tv før skoletid, via avanserte spill med pokemonene-kortene i hvert friminutt, til gameboy-spillet før leksetid og pokemon snap på Nintendo halvtimen før det skal soves. Resten av døgnets våkne timer går med til å mase på mor og far om kjøp av flere pakker med nyoppdagede kort, der statistikken viser at tre pakker (til sammen kr.117) skal gi ett eller to glins. Har norske foreldre tatt inn over seg at pokemon er i ferd med å endre barns barndom?
At de lærer et utrolig avansert engelsk, fordi alle informasjoner på kortene er skrevet på dette språket? At Oskar og gutta i klassen til og med er i gang på italiensk, fordi det sirkulerer kort fra Italia i gjengen? Det går sikkert an å opparbeide seg en bekymret nyve i pannen over dette, særlig siden de nyoppdagene kortene bare er til salgs i noen få utvalgte butikker, slik at ryktene sprer seg som en løpild når en av gutta har funnet en butikk som fortsatt har kort å selge. Men jeg leste et sted at kompleksiteten i pokemon tilsvarer en mellomfagsoppgave på Blindern, og selv om det er kul kramp umulig for min ni-åring å huske at "komme " skrives med to "m ’er ", har han fotografisk hukommelse når det gjelder å holde orden på mellomfagsoppgaven. Det bør for øvrig snarest skrives en sånn om fenomenet.
Og er det noen som har forsket på hva trampolinen vil bety for våre barns motoriske ferdigheter, for skjellettene deres og spensten i steget når de blir store? Oskar og Thea har vært tre timer på tramoplinen hver vår-, sommer- og høstdag siden vi med betydelig møye fikk montert den i hagen i 1998. Gå langs villaveiene i Bærum, og du vil bak minst annenhver hekk se overkropper som plutselig kommer til syne over buskene, for så å forsvinne og komme til syne igjen, akkompagnert av frydefulle rop. Store Alex som er 10 år tar dobbelt baklengs, han! Det utkjempes hoppende kamper med Obi wan Kenobis lasersverd, det øves på headinger med trampolinefraspark og Nils Johan Semb kan se fremtiden lyst i møte i hvert fall hva gjelder luftstyrke hos morgendagens fotballstjerner. Kunsten å spinne pokemon-kortene slik at billedsiden blir liggende opp (det er slik man vinner motstanderens kort) er utviklet til perfeksjon mens det hoppes. Vil trampolinene gjøre oss til en spenstigere nasjon i tiårene fremover, eller har vi lagt grunnlaget for den største kollektive skiveprolaps i verdenshistorien?
Det er mange ubesvarte spørsmål. Hvem vinner Radio Energys billetter til Madonna i Spania? Er S Club Seven en døgnflue? Hvor mange headspin klarer Snorre når han breaker på neste års skoleavslutning? Skjønner du ikke spørsmålene, sier du? Da tror jeg ikke du kommer til å trekke fulle hus på høstens søndagsskole heller. Kanskje kommer du ikke engang til å ta din egen mobiltelefon neste gang den ringer, fordi poden lastet ned en ny ringetone på den mens du hvilte middag.
I min barndom skjedde det ingen ting. Den største forandringen fra jeg var ni til jeg var 19 var at Magne Myrmo ble siste verdensmester på treski. Donald rådde grunnen, Hardy-guttene holdt orden på Bayport, alle i Etter skoletid spilte Creedence og det ble tatt opptil 100 skjepper mussa på stampen. Min verden var ikke ulik min fars verden. Men Oskars verden befinner seg i en annen galakse enn min. For første gang, tror jeg, trues vi av en virkelig uoverstigelig generasjonskløft; den som handler om at ungene våre vokser opp i en helt annen kultur og virkelighet enn den foreldrene befinner seg i.
Det eneste som aldeles ikke forandres i alle dager, er avslutningshysteriet i første halvdel av juni. Bare denne og neste uke skal det avsluttes på skolen, på fotballen, i korpset, på piano, på tennisen og på dansen (jazz, litt øvet). De samme foreldreparene møter opp med jagede blikk, pledd og boller, blomster og dårlig samvittighet, ettermiddag ut og kveld inn, og det hele er så koselig at vi nesten må på nervesanatorium før ferien er et faktum.
MENN OM MANGT, Vårt Land 16. juni 2001
| 
|
|
|
