|
|
Min sønn er en mus
Tirsdag er det juleavslutning i 4 B på Jar. «Nøtteknekkeren» står på programmet og min Oskar er tiltenkt rollen som mus.
Ingebrigt Steen Jensen
|
|
|
|
Her hjemme har vi våre tvil om det er å betrakte som en utpreget hovedrolle, men vi gleder oss likevel. Dels fordi han er lovet fire sekunder i rampelyset, som breakdancende musegutt, og dels fordi han i to dager allerede har sovet med musehalen på.
Mest gleder vi oss fordi han er et barn fremdeles, og det er ingen selvfølge for norske barn av vår tid. Leste jeg ikke ett sted at 90.000 norske barn hvert år må behandles av lege for stressrelaterte lidelser? Var det ikke noe på tv om at anorexiaen spiser seg unnskyld uttrykket langt ned i småskolen for jentenes vedkommende, og trolig inntar barnehagene om kun kort tid?
Mer og mer røves fra oss. Mobiltelefonen, karrieren og hytta med dobbeltgarasje har tatt tiden fra oss. KappAhl og Expert har tatt julen fra oss. Nå er Britney Spears og l'Oreal i ferd med å ta ungene fra oss. Særlig jentungene.
Det holder med et nødskrik i 4 B, men vent er år eller to, til de går i 5 eller 6 B. Da møter du en vakker dag Christine og Emilie, de to fra museballetten i år 2000, men nå med mascara og øyenskygge, med sexy topper og piercing i navlene, med nye ringetoner på mobilen og kink i nakkene. Jeg var hos kiropraktoren for ikke lenge siden, og der krydde det av jenter i 11, 12 og 13-årsalderen. Jeg trodde de var med mor og far, men det viste seg å være omvendt. Kiropraktoren fortalte at hans raskest voksende kundegruppe er småjenter med stive rygger, vonde skuldre og låste nakker forårsaket av anspenthet og spenninger.
11-åringene er ikke barn lenger. De er sminkede sexsymboler, storforbrukere av virginale syngedamer, hovedmålgruppe for moteindustrien, grassate nedlastere av ringetoner, med shopping som største hobby og stressnakke som diagnose.
Det var bedre før. Du ler du, men det var bedre før. Du kan si hva du vil om Torill Olsen og Marit og Ellen Vik fra 6 B på Heggedal skole i 1966, men stressa, sexifiserte shoppere var de ikke. De hadde ikke perler i tunga eller ring i nesa heller. Det var såvidt de sparte til hull i ørene. Ukepengene gikk med til en kip i kiosken eller en pimp hvis det var sommer, og i nakkene deres var det hestehaler som guttene dro i, ikke fastlåste virvler som kiropraktoren dro i.
Når ble barndommen borte?
Ikke på 60-tallet. Ikke på 70-tallet heller. Såvidt litt i slutten av 80-årene kanskje, men det er de siste årene det har skutt fart. Godt hjulpet av musikkindustrien og motebransjen, av grådige teknologileverandører og nettselskaper, av Hotel Cæsar og Coyote Ugly.
Har du sett Coyote Ugly? Kinoårets største suksess blant jentene i 6 B, med lettkledde jenter i ølsprutende striptease på bardisken, med dollarsedler i truselinningen i 11-årsgrense på kino. «Dritkul, pappa», sa Thea da hun kom hjem. «Den skal jeg se om igjen, Inger har sett den to ganger.»
Og akkurat her, eller rettere sagt akkurat der, i slutten av forrige avsnitt, led mitt harmdirrende angrep på mote, musikk, mobil og motbydelighet et totalhavari. For hvem lot 11-åringen sin se på Coyotene? Hvem spanderte den siste og hittil korteste toppen? Hvem sa OK til ny ringetone? Oops, I did it again.
Vi er blitt så vant til å peke rundt oss, på alle de andre, vi som synes det bærer galt av sted og var bedre før. Du og dere. Kirstin og jeg. Vi lar det skure. Det eneste vi ikke skurer, er våre egne gulv.
Hvem har ansvaret? spør vi harmdirrende og speider rundt oss etter noen å gi skylda. Et plateselskap, en kosmetikkgigant, en tv-stasjon, og om ikke det skulle dukke opp noen sånne som passer, så i det minst en politiker. For noen må vel ha ansvaret?
Men «noen» har ikke ansvaret. Du har det. Og jeg. Det er vi som tar barndommen fra ungene våre, fordi vi ser at andre gjør det og lar det skje. Vi burde reise oss, burde vi, og skape den største moralistiske bevegelse siden folkeaksjonen mot kondomer til Tysklandsbrigaden. Vi burde straffe alle forbruks- og kulturovergriperne som skjender våre barn, og dèt på den enkleste og mest effektive av alle måter: Ikke kjøpe CD`ene, toppene, lebestiftene, ringetonene og såpeseriene deres, og ikke la ungene gjøre det heller.
Vi behøver ingen underskriftskampanjer eller interpellasjoner i Stortinget. Vi behøver bare lukke lommeboka, skru av tv-en og gå på lørdagstur et annet sted enn til kjøpesenteret. Må vi skru klokka 30 år tilbake i tiden også? Neida. Vi kan skru den frem i stedet. Frem til en virkelighet der vi tar både tiden, jula og barndommen tilbake. Og vi må gjøre det sjøl, for ingen verken vil eller kan gjøre det for oss.
Nå må jeg ta et forbehold her, jeg har lest igjennom artikkelen min til hit, og tar følgende viktige forbehold: Kanskje er jeg en sur gammal gubbe. Sannsynligvis er noen av karakteristikkene urettferdige. Og jeg er helt sikkert ute av stand til å fange opp alle nyansene, se at noe av det nye bare er andre uttrykk for det som alltid har vært og alltid skal være, kanskje blir Britney en ny Madonna, kanskje blir Coyote Ugly en opprørsk klassiker på linje med Easy Rider.
Nei, forresten, ikke Coyote Ugly.
For noe er galt også. Riv, rav, ruskende. Noe må rettes opp, og det fort. Det ligger en gutt med musehale i senga oppe, men han har Perfect Dark på Nintendo øverst på ønskelista til jul, og den har i følge min gode arbeidskamerat Pål 18-årsgrense og er så full av horror at selv han ble skvetten av å spille den.
«Den er ikke verre enn James Bond-spillet mitt», forklarte Oskar da jeg lurte på hva det var for slags spill. Musehale om midjen og Perfect Dark i spillkonsollen mellom hendene. Vi står ved en skillevei. Vi må skilles oss av med noe.
Og det blir ikke musehalen.
MENN OM MANGT, Vårt Land 16.12.2000
| 
|
|
|
