|
|
Et skritt til siden
Det er dèt vi må ta. Et skritt til siden. Vekk fra den kvernende malstrømmen av presserende oppgaver som gjør at ingen ting egentlig blir gjort. At ingen egentlige ting blir gjort. Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, uke 44, 45, 46, ett år og ett år til, 45 år gammel nå, 47 i morgen, pensjonist til uka, dau om et par måneder. Hui hvor det går! Og midt oppi alt sammen står jeg helt stille i rasende fart.
Ingebrigt Steen Jensen
Gammalmanns tanker dette. Alle spørsmålene som alle som er eldre enn meg har stilt seg til alle tider. Hvor ble det av tiden? Hva gjorde du med din stund på jorden? Hvor festet du blikket?
Gammal mann gjør så godt han kan. Skjelver på henda og undrer seg. Hvordan kunne Thea begynne i 6. klasse noen uker etter at hun hadde første skoledag? Og hvordan kan det ha seg at Oskar ikke vil ha suss på vei til skolen når han var en nusselig baby som ikke kunne gå for mindre enn fjorten dager siden?
"No e` høsten kommen og vi har ingen sommer hatt", sa nordlendingen. "Ka ska` vi me` sommerhatt no som høsten e` kommen?", svarte kameraten.
Jeg blar i almanakken min, og ser at jeg fredag den 18. februar i år, kl. 8.30 om morgenen, hadde et viktig møte med en som åpenbart het KOLBERG Hvem var Kolberg? Aner ikke.
Men den dagen, for nøyaktig ni måneder siden i dag, var møtet med KOLBERG helt sikkert livets mening og mål. Jeg maste helt sikkert på Thea og Oskar for å få frokosten i dem fort, spis opp nå da, puss tennene, ta på støvlene, få opp farten nå da, Oskar, pappa har dårlig tid, ærlig talt, på med jakka og støvlene nå ellers går jeg, slutt å grin din sutreunge, få opp farten, pappa skal i møte med KOLBERG om et kvarter, hui, hui!!!!
Ta et lite skritt til siden, Ingebrigt. Bare et lite ett. Snart er det jul. Og det til tross for at vi skjøt opp nyttårsrakettene for tre uker siden og lurte på om år to tusen skulle få verden til å stoppe opp.
Noen sier det har regnet i to måneder, men det kan ikke stemme. Det er jo bare ni dager siden St. Hans. Få på deg badebuksa nå da, Oskar. Svisj! Svusj!!
Alt jeg kan huske fra år 2000 er seks små skritt til siden:
En tur til Sør-Afrika i påsken, den store elefanthannen som plutselig sto på stien foran oss og lurte på om vi var ute etter konene hans, og ungene som klappet den tamme geparden.
Natten mellom 7. og 8. juli da Oskar, Thea, jeg og John Liabøtrø var ute på Korsneset og fisket, åttifem makrell og sei, to vaser på snøret, fem skiver med brunost, og den svære fiskekassa vi bar mellom oss oppover jordet til mamma og mommo, nå kunne de angre at de ikke ble med.
Den ettermiddagen da jeg var på gulvteppet og Kirstin spilte Mons Leidvin Takles nye CD for meg for første gang, i august en gang må det ha vært.
Forrige uke, da jeg lå på en solseng i Syden i to dager og leste først Kerstin Ekmans "Vargskinnet" og så Jo Nesbøs roman "Rødstrupe" uten å trekke pusten tror jeg.
Da Kirstin og jeg så "Oh brother where art thou" på Filmteatret.
Sist søndag da Thea skulle på kino med Linn og Ingerline og de tok bussen til Gimle helt alene og kjøpte billettene selv og så på "Tilsammans" og tok bussen hjem igjen og det var så kult pappa å ta buss.
Seks skritt til siden. Syvogfemtimillioner skritt rett frem. I rasende fart, helt stille. Snart er det jul. Takk for i år.
Ny almanakksider til filofaxen for 2001 kom i går. Masse å skrive inn der allerede. 18. februar kl 8.30, KOLBERG. Nei det var i fjor. Hui hvor det går!!
Bare trekk pusten dypt, Ingebrigt. Ta tak i rekkverket, hold fast, du suser av gårde nå, ingen skal si at du ikke får sakene unna, ta på boblejakka ordentlig nå da, Oskar, snart er det jul, snart er det alderstrygd, snart er du dau.
Et lite skritt til siden, mann! Det er dèt du må ta. Klarer du ett til før nyttår? Klart det. Ett til? Helt sikkert. Det må bli 7. desember om ettermiddagen. Den ser blank og fin ut. Tom almanakk den 7. om ettermiddagen.
Da skal jeg spikke meg en liten kjepp. En bitte liten en. Og så skal jeg stikke den i jula. Bare vent. Ikke i butikken da. Ikke mase på Oskar. Ikke spise blodtrykkstablett. Helt stille hjul i to timer. Det skal bli greier.
Har du lommekniv? Har du kjepp? Skal vi spikke sammen?
Skal vi stikke sammen?
Vårt Land 18. november 2000
| 
|
|
|
