|
|
Når ellviser tar påskefri
Var ikke dette ett av livets evig gylne øyeblikk: Da du kastet skolesekken fra deg med et hvin av fryd, fordi du var elleve år og siste skoletime før påske var overstått.
Du visste jo godt at sommerferien var mye lengre, og at sommerdagene hadde mystikk og sødme en aldri fant i gråkalde eller knallblå aprildager. Men påskeferien var forandring, den var det endelige skillet mellom vinter og vår, mellom tunge støvler og lette småsko, mellom en trassig kjelketur på råtne snøflekker og de første, berusende tråkkene på en nyvasket sykkel. Og aldri var bevisstheten om dette mer sylskarp enn da du var elleve år. Aldri, verken før eller seinere, visste du med samme absolutte sikkerhet at akkurat nå, i disse lange, late feriedagene du hadde foran deg, skulle verden forandres. Den skulle aldri bli som før.
Så gikk det førti år, og verden ble aldri mer den samme. Mødrene forlot hjemmene og inntok sykehus og klasseværelser, handel og kontor. Fjernsynet gikk fra å være en gild og ukjent onkel i Amerika til å bli en allesteds nærværende rugemaskin til vern mot den kollektive frykten for kjedsomhet. Den kalde krigen ble for en kort stund til en lunken fred, før forente nasjoner gikk til innbyrdes hatkrig. Ansiktene til ungeflokken som løp eller syklet eller bilte seg hjem til påskeferien fra den gamle skolen din, kunne allerede ved skoleslutt presentere hele spekteret av påskefarge: Fra blekt rosa til ibenholt.
Men hvordan er det gått med elleveåringen?
Elleveåringen er blitt «ellvis», leser jeg i Aftenposten. Med liten e og dobbelt l, altså, i fall noen skulle tro et helt årskull født rundt 1990, plutselig skulle iført seg hvit kjeledress med perler og fylt opp opprørske eller tradisjonelle valglister for Fremskrittspartiet. Ellvis som i fjortis. Ellvis som i at barndommen krympes med et par år, mens ungdomstida framskyndes tilsvarende. Ellvis som i lubne eller magre små jentekropper skal framstå som barnekopier av dagens sexsymboler. Ellvis som i at noen der ute har oppdaget et nytt og profitabelt ungdomsmarked for mobiltelefoner, tv-spill og sexy ungdomsmote.
Og det kunne man jo alltids slått seg til ro med. Verden er et marked, og Norge likeså; alt kan måles i penger, så hvorfor ikke også elleveåringene?
Nettopp fordi de er elleve år. Fordi de er inne i dette ene, korte året av menneskelivet da de har lagt bak seg mange av barndommens grenser og påbud, men ennå ikke er rammet av de hormonelle solstormer vi vet skal komme, og som igjen skal sette nye grenser, nye påbud. Elleveåringen er mennesket på sitt mest geniale. For aldri, verken før eller senere i livet er mennesket så klarsynt som når det er elleve, så intuitiv og ubestikkelig i sin oppfatning av verden og menneskene som da. Elleveåringen kan ikke måles i penger. Elleveåringen er frihet.
Men om elleveåringen virkelig er så enestående, så genial og klarsynt, da trenger hun vel ikke å beskyttes mot markedskreftene? Da er vel hun og hennes jevnaldrende i stand til å mobilisere sin egen, seierssikre armé og gå i kamp for retten til en ubeskåret barndom - retten til å være elleve år?
Jo da, sånn kan det også sies. Eller vi kan si det er foreldrenes ansvar, eller kanskje legge det under Forbrukerrådet. Sette ned et utvalg, kanskje? Vurdere om reklamereglene er fulgt? Men nå er det ikke det som er mitt poeng. Nei, mer enn elleveåringen trenger oss voksne som forsvarsspillere, er det vi som trenger elleveåringen. Vi trenger henne som kilde til fortsatt undring og inspirasjon, som veiviser og korrektiv.
For hvis elleveåringen blir til en slags kortvokst, umoden fjortis, med uforståelige tenåringsproblemer to år på forskudd, hvem skal da vise oss veien til forandringen? Hvem skal se på oss med dette rolige, forskende blikket og fortelle hvorfor rett er rett og galt er galt? Hvem skal gi oss den mest ufortjente gaven et voksent menneske kan få - et barns plutselige og fortrolige innvielse i dype, dype tanker? Eller det uforstilte og flammende raseriet når noen eller noe har vært urettferdig?
Kjære, kjære ellviser. Dere vet kanskje ikke selv hvor sterke og enestående dere er, hvor verdifulle og viktige. Kanskje er det litt for tøft å stå der i flommen av forførende »tilbud» om en altfor tidlig døråpning inn til voksenlivet, og skulle slåss for retten til å avslutte barndommen på deres egne premisser. Men dere har så mye å slåss for. Dere skjønner, det å være elleve år, det er hele menneskelivets april, det.
Dagsavisen, 7. april 2001
| 
|
|
|
