|
|
Ventetid
Jeg nyter den første adventsmorgenen, når en vrimmel av små forseggjorte presanger lyser mot oss fra kjøkkenveggen.
Anders Heger
En gang, for bare en halv generasjon siden, var dette med advent en passe uhysterisk greie. Det handlet stort sett om å stikke innom en bokhandel sånn utpå ettermiddagen den 29. november, og stifte opp en papplate med 24 luker i løpet av kvelden. Var man heldig, var det glans på kalenderen. Var man bortskjemt, var det sjokolade i den, men det ble egentlig betraktet som hedensk ekstravaganse.
Men det var altså før skjørlevned og moralsk forfall hadde bragt oss så langt at landets regjering måtte nedsette kommisjoner og komme med overdepartementale påbud om nøysomhet og forbehold i julefeiringen. Første desember, vet jeg av smertelig erfaring, stiller en stor andel av landets småbarnsforeldre rødøyde og hulkinnede etter å ha tilbragt natten med å pakke inn en uhorvelighet av små ubrukelige dubeditter i silkepapir, en dings for hver dag. Mindre kan det nemlig ikke være. Og la det være sagt: Selv deltar jeg med liv og lyst. Jeg nyter den første adventsmorgenen, når en vrimmel av små forseggjorte presanger lyser mot oss fra kjøkkenveggen, og familien kan fastslå at smånissene på loftet husket oss i år igjen. Jeg skulle ha byttet min barndoms fantasiløse papplater mot dette når som helst.
Mens hovedpoenget med adventstiden og dens kalendere i sin tid var forventningen, er våre dagers småpakke-supermarked ikke nedtelling mot den store dagen, det er rett og slett en tjuvstart på pakkefesten. Riktignok må det holdes innenfor rimelighetens grenser, om ikke annet så fordi plass- og vekthensyn setter sine naturlige begrensninger. Det er måte på hvor mye et stykke brodert strie tåler å bli behengt med. Derfor har produsenter av små, ubrukelige gjenstander som kjøleskapsmagneter, blyantspissere med julenisser støpt inn i plast, og figursåpestykker med fruktlukt en oppgangstid før jul.
Ting-julekalenderene fyller landets småbarnshjem med dingser som ikke har noen annen hensikt enn å være gaver, avføde en liten begeistringsrus på morgenkvisten, for så å bli liggende i en lomme, i en skål i gangen, på gulvet for å bli tråkket i stykker, eller ende sitt liv med å tette lofilteret i vaskemaskinen.
Logikken bak er akkurat som ved de voksnes julebordfilosofi. Fordi det snart er jul, kan vi ta en fest nå. Ikke for å feire jula, men for å feire at vi venter på den. Venting i seg selv er jo så tråkig.
Hvis vi tar noen av verdenslitteraturens store ventere som forbilder, ser vi lett hvor underlig denne filosofien er. Penelope for eksempel. Odyssevs hustru, som satt hjemme og ventet mens mannen fartet Middelhavet rundt i kamp med guder og kykloper. Huset hennes fyltes til randen med friere, som brukte hennes ventetid på å innynde seg i håp om at Odyssevs ikke skulle komme hjem. Eller vår egen Solveig, Peer Gynts trolovede, som stort sett ikke gjør annet hele stykket gjennom, enn å sitte stille og vente. Hvis de skulle lagt dagens vi-tar-bare-en-aldri-så-liten-forsmak-praksis til grunn, måtte det ha vært som om Penelope skulle ha småsmakt litt på frierne, en hver dag, mens hun krysset ut dagene fram til den store gaven skulle komme. Og Solveig måtte ha åpnet luken inn til Dovregubben for en daglig svingom.
Det skulle tatt seg ut.
Problemet med dagens overdimensjonerte julekalendere er likevel først og fremst et annet. Hensikten med alt stæsjet i fargerikt papir er nemlig ikke at det skal brukes til noe. Ingen kan, ikke engang i et samfunn der våre mest absurde og ikkeeksisterende behov er mer enn overoppfylt, med hånden på hjertet si at vi trenger kjøleskapsmagneter eller figursåper. Like lite som noen av oss kan si at vi har gjort oss fortjent til vettløs julebordrikking og -spising. Hensikten er selve oppakkingen. Konstateringen av at det er en gave der. Den skal klippes ned, åpnes, og har så utspilt sin rolle. Det er som konsum, som forbruk, de daglige dingsene i smågavekalenderene oppfyller sin hensikt.
Mottakerne, som med butte barnefingre og spente førjulsøyne daglig pakker ut adventsgaver, har ikke fått en ekte gave, bare en lissomgave på vei mot de ordentlige.
Sånn sett er adventskalenderene en øvelse. Ikke i å få, men i å konsumere. Og slik det har gått med jula i det siste, er det kanskje like greit. Kommer man inn i et kjøpesenter i våre dager, vet man at her er jeg ikke betraktet som menneske, men som konsument. En omvandrende lommebok. Det er ikke så lett å ta, sånn på sparket.
Barn kan det med å ta imot. Det er så å si det de kan best, helt uten øvelse, og het fra start. Og det faller dem helt naturlig å bli betraktet som mennesker. Men etter hvert som vi alle forvandles til konsumenter, trengs det vel opplæring. Da er det fint med småting i kalenderene.
Fortsatt god adventstid.
Dagsavisen, 17. desember 2000
| 
|
|
|
