|
|
Fremtiden ligger i postkassen
Her forleden fikk jeg brev fra politiet, og en brosjyre. Elegant, fresh, tøffe tekster og i det hele tatt et solid stykke kommunikasjon å være glad for.
Arne Berggren
Allikevel var det rart. Det så ganske tøft ut å være purk. Ja, de var stolte av det. Brosjyren oste selvtillit. På sytttitalllet var det ikke snakk om å bli politi fordi det var tøft og gøy og spennende. Det var noe annet som drev en, jeg mener i det hele tatt å huske at det var noe suspekt med folk i uniform.
Samme med speidere. For hva har skjedd? Et par dager senere fikk vi en lapp fra sjøspeiderne. I høst skal de på Megazone midt i tjukkeste Oslo. Og hva de skal der? Jo, de skyter hverandre med laservåpen. Ikke særlig humanistisk eller kristent, men fordømt moro, må jeg innrømme, jeg har selv vært der. I tillegg skal de jobbe med Internett, de skal på "bymanøver", muligens også til England. Hva er det som skjer? Nå man jo holde reklamen unna ungene, ellers vekkes en dragning mot uniformer, halvstikk og kanopadling.
I går fikk min kone reklame fra Framtiden i våre hender. Du kan godt lese den setningen én gang til. For, ja - reklame fra Fremtiden i våre hender. Jeg mener å huske at de var mot reklame? Kjøp, sto det aller først. Kjøp lodd! Skrapelodd. Det er vel ikke store utglidningen vi er vitne til, men det var så trygt den gangen noen faktisk prinsipielt var mot noe og dønn for noe annet. Når FIVH sender kona mi skrapelodd, kan man jo raskt se i hvilken vei det går. "Vel, riktignok bruker vi barneslaver, sier Steinar Lem, men det er for en god sak." Jeg sier ikke at all reklame til syvende og sist fører til utbytting i den tredje verden, men kjøper jeg skrapelodd lokket av fine gevinster, er det for meg ett fett om det er Walt Disney eller Steinar Lem som står bak. Gevinstene var forøvrig kjente merkevarer, bygget og utviklet i nært samarbeid med reklamebransjen. Såkalt bærekraftige produkter, men likevel ... merkevarer. Varemerker.
Mulig min forvirring skyldes altfor trygg oppvekst under sosialdemokratiets vinger. Hvis det iste i tennene, var skoletannlegen alltid innen rekkevidde. Noen kom av seg selv for å feie pipene. Ingen lo på tv, i hvert fall ikke midt i uken, jobben var plikt og kvinner fødte alene. Det offentlige rom var preget av nøktern sement og fornuftige løsninger. Det var enklere å beholde fordommene. Klart jeg melder meg inn i FIVH. Men kommer det mer spennende reklame nå, må vi vurdere å ta vekk merket fra postkassen. Det som ingen postmenn greier å lese. Reklame - nei takk.
Aftenposten, 17. september 2003
| 
|
|
|
