|
|
Brev - arkiv
Kjære, familie i 2105!
Dere aner virkelig ikke hvor fantastisk absurd det er for meg å starte et brev med en slik dato. Det har undret meg hvordan mine oldeforeldre for eksempel kunne adressere et brev 1898 uten å stusse over "den gamle" datoen.
Kjære tippoldebarn
Hvis den gode fe hadde latt meg plukke ett fremtredende karaktertrekk ved deg, ville jeg ikke tenkt meg om. Da ville du blitt en Askeladd.
Kjære, gode etterkommer
Jeg har intet ønske om å bli 139 år. Spesielt realistisk er det heller ikke, uansett hvor raskt det medisinske fremskrittet beveger seg i løpet av det neste århundret. Derfor er jeg nok for lengst gått ut av tiden og inn i evigheten når du leser dette. Men vit at jeg tenker mye på deg - nesten hver dag. Jeg har fire barn. Jeg håper å få oppleve at noen av dem får barn, og at de barna lever når du leser dette. Det gir en god følelse av samhørighet - en følelse som gjør at mine tanker ofte går til deg.
Unnskyld, kjære, kjære tippoldebarnet mitt
Kjære tippoldebarnet mitt, du som kanskje fins en gang i framtida. Dette hundreårsbrevet er en tidsmaskin. Det gjør at du kan reise tilbake i tid og se hva jeg, din tippoldemor, tenkte og hvordan verden var rundt årtusenskiftet, i riktig gamle dager.
Kjære barnebarns barn
Korleis har du det? Korleis ser du på framtida? Og korleis ser du på fortida, på oss som styrde og bestemde tre generasjonar før deg, altså eit hundreår?
Varige verdier og ubotelig skade
Kanskje er du mitt eget tippoldebarn og leser dette? Jeg er egentlig ikke så opptatt av om genene mine går i arv. Om verdiene våre holder i hundre år til er mye viktigere. Derfor adopterer jeg deg til å være mitt tippoldebarn uansett.
Hvor lenge varer et øyeblikk?
Kjære tippolderbarn,
Jeg skriver til dere og vet at vi aldri vil møtes. Dere er utenfor rekkevidde av mitt liv, kanskje også livene til mine egne barn. Hva vil jeg så bety for dere som jeg ikke kjenner der på den andre siden av tidshorisonten, men som likevel er av min slekt?
Kjære venner, med hilsen Helen Bjørnøy
Jeg nyter sommerens første soldag i 2004. Det gjør godt å kjenne solens varme og vite at om få uker er det ferie og mange gode sommerdager ligger foran. Midt i disse gode øyeblikk kjenner jeg likevel på en uro og nedstemthet. Uroen over hva som skjer med de svakest stilte i vårt samfunn slipper ikke taket. Jeg synes jeg fornemmer en større akseptering av at forskjellene øker i landet vårt og en større likegyldighet overfor de som faller utenfor flertallets aksepterte normer.
Tid?!
I denne teksten skal jeg gjøre et forsøk på å forklare hva tid er. Ok. Tid. Smak på ordet. Begrepet ville kanskje passe bedre, i og med at det omfatter så mye. Men over til prøvesmakingen... Hva synes du, smaker det rart? Vet du i det hele tatt hva, hvordan og om det smaker noe? DET gjør ikke jeg heller.
100 års brevet fra Simon
Hei, jeg heter Simon og lever i år 2004. Jeg er 12 år og bor på Hatteng i Storfjord kommune. Jeg bor med min mor og far og søster Johanne på 14 år. Jeg har tre ekstra gode venner; Andreas, Dan og Håkon. Vi er mye ute og finner på masse gøy f. eks hoppe trampoline, sykle og kjøre rullebrett. Storfjord er ingen by. Storfjord har god plass og mye natur. Det er fint men også litt kjedelig (det er bare 1 butikk i bygda). Jeg liker å dra til Tromsø for å handle og slikt.
| 
|
|
|
