Da jeg var 36 år skjedde den en stor forandring i livet mitt.
Inntil da hadde jeg alltid forbannet alle underbuksefabrikanter som uansett tilgang til all mulig slags teknologi, fremdeles ikke var i stand til å lage en underbukse som passet.
Selv med platinabelagte diamantlaserstråler under produksjonsprosessen ble underbukser i bruk alltid til en tøyfille som stadig klatret oppover rompeballene til den lå som en strek tvers over hele rompestellet og bare kludra til inntrykket.
Merkelig.

Så en dag – en ganske vanlig dag – skjønte jeg hvordan det hang sammen – det var ikke underbuksefabrikantene som var dumme – det var min rompe som ikke passet.
Siden har jeg ledd mye av dette.

Nå er jeg gammel nok til å leve med oppdagelsen og erfaren nok til å vite hvordan man unngår hele problematikken…

Men her om dagen kom enda en omvendelse – da sa sønnen min at jeg har verdens fineste rompe – ”for den er så myk”.
Så nå er jeg tilbake på ”gamlesporet” igjen, og spør – hva er i veien med alle underbuksefabrikanter som ikke klarer å lage gode underbukser for verdens fineste romper?