Det vakreste jeg vet er alleer.
Store tykke stammer på geledd - med sus av forgangen tid.
Så fremsynte de var, de som skapte alleene... for i sin
egen levetid fikk de aldri oppleve klimakset av sin egen
innsats.
Alleer er skapt av kjærlighet til fremtiden. For at de som
kommer etter oss skal skru ned farten og nyte en liten
strekning skapt av en som visste hvor fint det ville bli.
Med tiden.
Så i tillegg til sin egen vakkerhet bærer alleer på en dyp
moral om hva som bør stå igjen etter oss. Kanskje er det
derfor jeg blir så andektig og høytidsstemt når jeg
vandrer i dem?
Eller kanskje det bare er fordi de er vakre.
Takk kjære gartner. Tusen takk. Måtte jeg selv klare å
skape noe vakkert som står igjen når jeg er borte.
