Jeg har en gang smakt et syltetøy som var guddommelig.

Rosenbladsyltetøy.

Man kunne se gjennom syltetøyet.
Det var glassklart… men med roseblader svevende i geleen.
Dyp røde roseblader…
Og med en duft som om man sto med hodet i en rosebusk midtsommers.

Det var mat for engler.
Og mat for det gamle ekteparet i den nedslitte leiligheten et sted i verden der livet er mye striere enn her.
Hvor de fikk rosebladene fra? Jeg vet ikke, men jeg tviler på at de var kjøpt.
Det hadde de neppe råd til.