I løpet av året som har gått har jeg hørt mange historier. Noen er utrolige. Andre er ufattelige. Her er en ufattelig historie om den bitte lille kloden vår, fortalt meg av en professor i botanikk.

Tenk deg at du tar et glass med vann. Så merker du alle molekylene i glasset og heller ut vannet… en skvett i Stillehavet, en dæsj i Atlanteren og den siste resten i Titicacasjøen i Andesfjellene. Så venter vi mens årene går forbi… til vi ikke klarer å vente lenger.
Etter dette kan du ta et glass vann hvor som helst i hele verden og du vil fange 1600 av dine opprinnelige molekyler (de du merket) i det nye glasset.

Er det ikke ufattelig?

Selvfølgelig forteller det noe om hvor enormt mange molekyler det finnes i et eneste glass, men det sier mest av alt noe om hvor tett vi er forbundet på kloden vår.
Alt henger sammen – du, jeg og han der borte som vi ikke kjenner.
Ta vare på hverandre.
Ta vare på jorden vår.
I morgen er det jul.