Jeg vet om et sted der det finnes så mye markjordbær at jeg kan lage syltetøy og invitere gjester på markjordbær med fløte til dessert.

Lurer jeg på om markjordbærene er modne, sykler jeg forbi i full fart. Blir nesen fylt av den vidunderligste duft er tiden inne. Da drar jeg tilbake med spann og glass og unger i sykkelkurven. Så plukker vi til vi ikke gidder mer og drar for å bade i stedet.

Det hender jeg lurer på om det ikke kommer noen andre dit snart. Det rusler jo folk forbi langs landeveien hver dag – men ingen stanser for å plukke de små røde bærene.
En og annen bil kjører forbi mens vi står der, men menneskene i bilene hopper heller ikke ut. De bare glor litt rart på oss. Kanskje de rett og slett ikke forstår hva de går glipp av?

Men de som har smakt en neve av markjordbærene våre glemmer det ikke så lett. Og til jul har jeg en overraskelse – markjordbær til hele slekta. Det er julepresang det.