10. desember
Til piken i den fine hvite kjolen
Hvordan formulerer man forskjellen mellom det vanlig gode og det usedvanlig gode fotografiet? Kanskje på denne måten: Det vanlig gode glemmer man fort. Det usedvanlig gode blir sittende på netthinnen. Det usedvanlig gode formidler, og skaper, et uttrykk som det er umulig å stenge igjen for. Slik som fotografiet av piken i kjolen. En pike jeg aldri skal møte. Jeg vet hverken hva hun heter, hvordan hun lever eller hvilket land hun bor i. Jeg vet ingenting om henne. Likevel vet jeg mye - fordi fotografiet åpner dører i meg: Jeg husker tyllkjolen min, den jeg fikk da jeg skulle på mitt første danseskoleball og som jeg følte meg så fin i. Hvor skal den afrikanske piken? Sikkert ikke på ball. Likevel står hun der og lyser, vakker som en ukjent prinsesse. - Hvor gammel tror dere hun er? spør jeg døtrene mine på 12 og 14. - Hun ser både stor og liten ut, sier 12-årin-gen. - Hun ser ut som om hun har for mye å tenke på i forhold til alderen sin, sier 14-åringen. - Jeg lurer på hva hun har i kurven, sier 12- åringen. - Jeg lurer på hvorfor hun er så trist, sier 14- åringen. - Er du sikker på at hun er trist? spør jeg. - Det ser i alle fall ut som om det er like før hun kan bli veldig glad, men ikke vet om hun kan ta sjansen. Fjortenåringer kan uttrykke seg svært presist. Jeg husker hvor ille det var de gangene de voksne ikke fikk til å være trygge. Følelsen av frykt som strammet i magen. Men mest av alt husker jeg heldigvis det motsatte, gleden ved å få løpe ubekymret rundt. Jeg håper noen passer på at piken i den fine kjolen får oppleve akkurat det.
TOVE NILSEN
Det skal innhentes tillatelse for videre bruk av tekst og foto. Foto: Morten Krogvold
Fredensborgveien 24 D Postboks 2192 Grünerløkka 0505 Oslo Tlf.: 22 03 40 26/25 www.07-06-05.com
