Jeg velger meg vinter

Morgenen er hvit, hvit
som skautet til ei nonne
all synd var i går

Sier poeten Hans Børli i diktet "Nysnømorgen i verden".

Nysnøen som hvert år legger sitt rene, hvite laken over landskapet, som demper lyden, som lysner høstmørket, som inviterer til et nytt kapittel. Noen av oss lengter etter vinteren og tør nesten ikke innrømme det. Hva er det vi lengter etter mon tro, når folk flest går i hi, blar i Solreise-kataloger og hutrer seg mot lysere og varmere tider? Vi lengter selvfølgelig etter vintergledene, det som snøen muliggjør, skiturene i skog og fjell, bevegelsesglede, friluftsliv.

Ikke noe er så beroligende som dunlett nysnø, ikke noe er så stille som vinterskogen, ikke noe er så overveldende vakkert som sol på kornsnø der snøkrystallene glitrer som diamanter sjenerøst strødd utover av en høyere makt. Ikke noe er heller så stimulerende for fantasien som dyrespor i snø. Hver årstid har sin lykke og vinteren ikke mint. Men hva er lykke? Lykke er nemlig ikke en tilstand man kan oppnå ved å lete etter den, men en følge av en meningsfylt tilværelse, - noe man får i tilgift. Natur og friluftsliv er lykketilstanden!

I en førjulstid er det verd å merke seg at de største gavene går det ikke an å kjøpe for penger. Kan du gi mennesker rundt deg tid, vise at du prioriterer dem, eller gi dem naturopplevelser?

Gode gamle Arne Garborg sa for veldig lenge siden noe som er mer aktuelt i dag enn da han skrev det. Penger er ikke det viktigste, sa Garborg:

du kan kjøpe mat, men ikkje mathug
dropar, men ikkje helse
mjuke senger, men ikkje svevn
tenarar, men ikkje truskap
gråe hår, men ikkje æra.
Du kan kjøpe deg skalet, men ikkje kjerna.

Det er kanskje noe å ta med seg inn i juleforberedelsene.