1. desember
ØY Du trenger ikke vente lenger, Øy. Her er vi. Og ikke tror jeg at du har ligget der alltid og pekt ut i verden som det utropstegnet du er og spilt bare en halv rolle uten oss. Men jeg skulle se noen andre sette så stor pris på dine kvinnelige steinformer som våre nakne korsrygger. Jeg har et bilde. Det viser Espen og Johnny som piller reker med rumpa bar på hudfarget stein. Nesten vanskelig å se hvor kroppene slutter og du begynner, bortsett fra den lykkelige skyggen min. Den aller fineste dagen tok seg tid til å føre oss sammen. Ytterst i havet på kanten av verden. Ikke en sky i vannspeilet hele den lange dagen. Og endelig ikke et menneske. På en av de virkelige kantene i verden, Sør Afrikas Cape Point, der to verdenshav møtes i en stor og innpåsliten vind, er det folk over alt. Mellom videokameraet og en tam fugl ytterst ved stupet. Bøttehatt i bildet og nederlandsk prat i vinden på lydopptaket. Men vår Øy Du skjuler oss og fremhever oss og gir føttene våre jomfruelige oppgaver på steinene. Jeg roper til Johnny: Tror du noen har stått akkurat her før? Helt nøyaktig med tærne akkurat sånn? Johnny roper til meg: Aldri! Fra nå av har somrene et Øya-formet hull i seg som må fylles.
UNNI WILHELMSEN
Det skal innhentes tillatelse for videre bruk av tekst og foto. Foto: Elisabet Molander
Fredensborgveien 24 D Postboks 2192 Grünerløkka 0505 Oslo Tlf.: 22 03 40 26/25 www.07-06-05.com
Fredensborgveien
24 D
